Frivillig samhandling

Smellet 1. januar 2012 var tenkt som et fyrverkeri for å feire en ny stor reform i helsevesenet. Nå blir det et tørt lite startskudd for en reform som vil ta mange år å innføre.

Kjernen i samhandlingsreformen kan oppsummeres i LEON-prinsippet: På lavest effektive omsorgsnivå skal helsehjelp gis, til beste for pasientene og samfunnsøkonomien.

«Det jeg bestiller er en reform som svarer på hvilke økonomiske og juridiske løsninger som trengs for at samhandling skal skje på grunn av systemet, ikke på tross av det», sa helseminister Bjarne Håkon Hanssen høsten 2008. Hva er resultatet blitt?

Juridisk. Den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester viderefører i all hovedsak dagens lovverk. Kommunene får ansvaret for å sørge for helse- og omsorgstjenester, men loven er mindre konkret på hvordan det skal gjøres.  

Enda mindre konkret er loven på de nye oppgavene kommunene skulle få. Et av hovedgrepene i Hanssens reform var et nytt nivå i Helse-Norge, hvor kommuner skulle samarbeide med hverandre, og med helseforetakene, om nye oppgaver.

En figur i helseministerens powerpoint-presentasjon beskrev de nye tjenestene som skulle defineres i regelverket: Lokalmedisinsk senter, lærings- og mestringssenter, forebygging, tverrfaglige team på områder som rus, psykiatri og KOLS.

Lokalmedisinske sentre over hele landet har hatt besøk av en statsråd de siste par årene. Reformen skulle gjøre de mange gode eksemplene til normen for hele landet. «Lokalmedisinske sentre til alle innbyggere», var ett av Hanssens slagord på Arbeiderpartiets landsmøte før valget i fjor.

Nå må ikke lenger kommunene etablere slike sentre. De skal stå friere til å finne lokale løsninger som passer dem. Det klareste juridiske pålegget i reformen er at alle kommuner skal inngå samarbeidsavtaler med sitt helseforetak. Men minimumskravene til hva de skal inneholde er svært begrenset. I realiteten blir det opptil kommunene og helseforetakene å fylle samarbeidet med innhold, i det tempoet som passer dem. Disse avtalene vil styre framdriften i samhandlingsreformen, sammen med nye økonomiske insentiver.

Økonomisk. Når de juridiske føringene er så svake, blir finansieringen av reformen desto viktigere. 

Generell kommunal medfinansiering av sykehusinnleggelser er lagt bort. Nå foreslår regjeringen medfinansiering begrenset til medisinske innleggelser eller eldre over 80 år. I stedet for 13 milliarder, kan om lag 3 milliarder bli overført fra sykehusene til kommunene. Men regjeringen sier at mer penger vil være nødvendig for å bygge opp alternative tilbud, som lokalmedisinske sentre.

Er kanskje lovforslaget en nødvendig virkelighetsorientering av samhandlingsreformen? Virkemidlene er svakere, men retningen er den samme.

Kommunene er fornøyde med at de skal stå friere til å finne lokale løsninger og særlig med at den kommunale medfinansieringen begrenses.

Men når lista for samhandlingsreformen er blitt lagt stadig lavere, kan det også ses som en fallitterklæring for dagens kommunestruktur: Kommunene er for små, og mangler kompetanse, til å løse de nye oppgavene de var tiltenkt.  

Derfor er debatten om samhandlingsreformen også blitt en debatt om kommunestruktur, selv om Senterpartiet stritter imot. Jo tregere samhandlingsreformen gjennomføres i årene som kommer, jo sterkere vil kravet om å reformere kommunestrukturenbli.