Frivillig innsats er ikke velferdsstatens redning

De kommunale helse- og velferdstjenestene utgjør i mer enn én forstand en hjørnestein i velferdsstaten. Knapt noen andre offentlige tjenester er så frihetsskapende for så mange. Trolig har verden aldri før vært vitne til at så omfattende og komplekse, relasjonelle, kompetanse- og kostnadskrevende goder har vært så gode og så lett tilgjengelige for så å si en hel nasjonal befolkning.

Men ifølge mange forskere og politikere er dette en trussel mot «velferdsstatens bærekraft». Spesielt er «eldrebølgen» angivelig en gigantisk trussel. Som Camilla S. Børve peker på i sin innsiktsfulle kronikk i Kommunal Rapport 12. mars, er det behov for en trylleformel. Heldigvis har vi den for hånden: Den frivillige innsatsen.

Børves syn, hvis vi forstår henne rett, er at vi ikke er i nærheten av å realisere målet om at 25 prosent av omsorgssektoren skal drives «som ideell virksomhet». For å få til en satsing som monner, trengs en tydeligere strategi og flere ressurser. «Frivillighet er ikke gratis», understreker hun, og etterlyser en vilje til å investere.

Vi er enige i at mer frivillighet er nødvendig og bra, men mener samtidig at de store visjonene har noen problematiske sider som det så langt har vært liten vilje til å snakke om. Vår erfaring fra en serie feltarbeid og intervjuundersøkelser i norske kommuner er framfor alt at det er mye friksjon i grenseflatene mellom statlig/kommunalt ansvar og frivillig innsats.

Dette er knapt overraskende. Hva er egentlig forskjellen mellom de to, og hvorfor kan de ikke ganske enkelt bare «utfylle» hverandre?

Uegennyttig veldedighet

I Norge har frivilligheten to ulike historiske ankerfester. Det ene er uegennyttig veldedighet, som er i nær slekt med standssamfunnets hierarkiske rangering av menneskeverd. Veldedighet er i prinsippet en form for gavebytte der mottakerens forpliktelse er å være takknemlig. Han eller hun kan bare yte gjengjeld på en måte som understreker at relasjoner handler om personlig avhengighet.

Frivillig velferdsvirksomhet synes derfor ofte å balansere hårfint mellom personlig avhengighet på den ene siden, og frihetspotensialet som ligger i at den er «ubyråkratisk» og, derfor ekte og virkelig gjensidig, på den andre.

I vestlig politisk filosofi er den allmenne hyllesten av «sivilsamfunnet» ofte uten blikk for avhengighetens negative sider, og ensidig opptatt av at «staten» undergraver vår evne til ekte fellesskap.

Individualisme og uavhengighet

Det andre ankerfestet har med individualisme å gjøre. I de nordiske landene er velferdsstaten strengt tatt et svar på et individualistisk kulturelt motiv: Befolkningens overordnete ønske om å bli kvitt personlig avhengighet.

Fordi de materielle og politiske forholdene lå så godt til rette for folkelig mobilisering fra omkring midten av 1800-tallet og framover, slapp folk i Norge å kjempe for individualismen enkeltvis, og de dannet derfor foreninger i stor skala. For å ivareta sine egne interesser best mulig, sørget medlemmene for at det ble utarbeidet nok vedtekter, regler og prosedyrer til at lederne kunne holdes under kontroll.

På omtrent denne måten kan man tenke seg at frivillige fellesskap ble skapt – som fellesskap av folk med liknende interesser som samtidig sørget for å kontrollere hverandre intenst.

Effekten av dette ble voldsom fordi dette formatet nærmest direkte ble førende for hvordan offentlig sektor kom til å se ut, framfor alt i kommunene.

«Medlemskap» i kommunen

Borgerskap i Norge forstås ikke sjelden som et slags medlemskap i kommunen. I velferdspolitikken skulle alle få tjenester etter behov og uten for mye mas; alle respekterte at personlig avhengighet var verste sort, og innså i tillegg at behovstesting er uverdig og veldig tungvint å praktisere.

At veldig mange dermed ble avhengige av staten, var et mindre problem – trolig fordi de fleste forsto staten mer som en forlengelse av medlemskapet enn som et truende pyramidalt byråkrati.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skaper mange former for frihet på en gang, så det er ikke rart at de oppfattes som dyrebare. Blir de da enda bedre av at mye mer frivillig innsats blir inkorporert?

Vi tror det kan være tilfelle, men vi tror samtidig at det er flere store uløste spørsmål. Vi støtter Camilla S. Børves oppfordring om å legge vekt på at frivillig innsats bare kan økes dersom det investeres seriøst. Det er naivt å tro at den kan erstatte vesentlige deler av den profesjonelle, offentlige omsorgen uten samtidig å svekke frihetsgevinsten den har hatt.

Frivilligheten representerer et supplement som kan gi veldig mye ekstra kvalitet dersom den dyrkes på gode måter. Frivillige har ofte massevis av overskudd og sterk vilje til å yte på forpliktende måter, men de vil minst av alt miste sin autonomi. Det betyr at de, som nordmenn flest, vil beholde friheten til å trekke seg tilbake når det passer.

Hundre frivillige på et sykehjem er en gigantisk ressurs, men alle hundre ønsker å bli behandlet skikkelig som enkeltpersoner – med andre ord profesjonelt. Nordmenn er sjelden spontane før de blir skikkelig organisert.