Fritt fram for furtne fruer

Fallende valgdeltakelse, medlemsflukt fra politiske partier og sviktende interesse for tradisjonelt politisk arbeid gjør at politikerne får panikk. Det åpnes for direkte kontakt og aksjoner. Politikerne nærmest løper etter innbyggerne og ber dem om å engasjere seg.

Her til lands har ikke så mange tort å være kritiske til trenden med direkte demokrati og folkeinitiativ. Det er blitt mumlet litt i skjegget fra lokalpolitikere som har fått et innbyggerinitiativ i fanget, men ellers letes det etter stadig nye måter å engasjere innbyggerne på.

Den svenske professoren Mikael Gilljam var svært kritisk til folkeinitiativ, da han gjestet lokaldemokratikommisjonens konferanse i Stavanger i forrige uke. Gilljams bekymring er at det er bare er de ressurssterke som engasjerer seg. Middelklassen, som fra før har stor innflytelse, styrker sin posisjon på bekostning av dem som ikke har ressurser til å rigge en aksjon.

Gilljams er også kritisk til at kverulantene får holde på så lenge de vil, og at omkampene blir uendelige.

I Norge ser vi også ressurssterke kvinner, gjerne hjemmeværende med høytlønte menn, som bruker all sin tid på å holde villastrøket fritt for uønskete nabobygg eller gjennomgående veier.

Innbyggerinitiativ er et direkte demokratisk virkemiddel som Erna Solberg lanserte. Det vil si at innbyggeren som samler noen hundre underskrifter kan få saken sin behandlet av kommunen. Ideen var at innbyggerne skulle komme med saker som politikerne ikke hadde tenkt på. Det ble ikke bare slik. Protester og underskriftskampanjer mot vedtatte utbyggingsplaner, mot bygg hvor gravemaskinene allerede sto på tomta og mot bygging nær villastrøk dominerer.

I Norge som i Sverige blir veldig mange innbyggerinitiativ avvist. Entusiastene har altså brukt en masse tid på det professor Gilljam kaller meningsløs politisk aktivitet. De blir oppfordret til en aktivitet som ikke blir tatt på alvor. Men dersom den var blitt fulgt opp, ville det blitt en enda skjevere deling av den politiske innflytelsen. Kutt ut hele direktedemokratiet, og jobb med det representative demokratiet, er Gilljams oppskrift.

Men direkte demokrati er på frammarsj og har sine pådrivere. Skuespiller Even Lynne er én av dem. Han har også skrevet en bok som heter Direkte demokrati og kom ut i 2004. Lynne tar til orde for mer direkte velgerinnflytelse, og hans definisjon på direktedemokrati er at folket avgjør saken gjennom folkeavstemninger.

Offentlige idédugnader, høringer og innbyggerinitiativ er småreformer i samme leia. Lynne mener at all kritikk som rettes mot folkeinitiativ og direktedemokrati også kan rettes mot det representative demokratiet. For også her kan enkelte samfunnslag være overrepresentert, særinteresser kan profittere, hensynet til helheten kan lide til fordel for særinteresser og offentlige utgifter kan svelle.

Lynne mener også at argumentene mot direktedemokrati er resirkulerte argumenter som kommer hver gang det er snakk om å videreutvikle demokratiet. De samme argumentene ble brukt da konger skulle vike plass for parlamenter, og da arbeidere og kvinner skulle få stemmerett. Han foreslår en løsning som skulle være velkjent: Et kompromiss langs den gylne middelvei. Lynne skriver:

«Det er fornuftig å gå inn for et blandingsdemokrati, der representative og direktedemokratiske elementer fungerer sammen i et checks and balances-system, slik at styrken i det ene systemet utfyller svakheten i det andre».

Det må vi vel kunne bli enige om.