Fritt brukervalg - det beste samfunnsmessige styringsredskap?

Fritt brukervalg ved hjemmetjenester, som det nå legges opp til i flere kommuner, er sikkert bare en begynnelse. En som ikke er dogmatisk helfrelst sosialist, bør da ikke ha de helt store motforestillinger til at hjemmebaserte tjenester konkurranseutsettes. Men ett sted går grensen. Ikke alle brukere av kommunale og statlige tjenester er oppegående, ressurssterke mennesker som helt vet hva de trenger. Vi er i ferd med å få et menneskesyn som bygger på den oppfatning at det enkelte menneske selv kan og skal kunne velge mellom ulike alternativer og realisere det gode liv.

For fritt brukervalg må da være det beste for brukeren. Det må da være viktig at brukeren få bestemme selv. Ja, men hele ordningen forutsetter at vi har fri vilje til å velge. Som produkt av det miljø, fellesskap vi lever i, er valgmulighetene svært begrenset for mange. Vi skulle ha vært myndiggjorte mennesker som er helt uavhengig av ytre påvirkning var i stand til å foreta de riktige valg! Men slik er det ikke!

Men for det umyndiggjorte mennesket, personer som sliter og har alvorlige problemer, ofte av psykisk art, er situasjonen en annen. Tanken om at hvis enkeltindividet bare får tilstrekkelig informasjon og muligheter til å treffe sitt valg, holder ikke. Den enkelte har ikke alltid på egen hånd de nødvendige forutsetninger og tilstrekkelige ressurser til å velge mellom terapimarkedets mange muligheter. Det er derfor viktig å stille spørsmål om hvor ressurssterk den enkelte må være for å ha mulighet for å treffe sitt eget frie valg.

Problemer med røtter i samfunnets strukturer, som for eksempel arbeidsløshet og åndelig og økonomisk fattigdom, blir i stadig høyere grad beskrevet som rent individuelle problemer, som det enkelte individ selv skal være i stand til å løse! Dette er uttrykk for en merkbar forskyvning av beslutningskompetansen.

Det er problematisk at troen på brukervalg i stadig sterkere grad blir et sentralt politisk og samfunnsmessig styringsredskap som skal løse så vel velferdssamfunnets som den enkeltes problemer. Jeg tror vi er nødt til å erkjenne at der er betydelige forskjeller på menneskers forutsetninger og muligheter til å leve opp til forestillingen om det autonome og myndiggjorte menneske. Hvis et menneske med psykiske vanskeligheter skal bli i stand til å fungere selvstendig og ansvarlig, kreves det noe langt mer enn trylleformularet som definerer alle mennesker som ansvarlige og autonome individ som selv kan løse sine problemer bare de gis tilstrekkelig informasjon og frihet til å treffe sine egne valg. Noen kan med fordel gis mer frihet så de kan løse sine problemer. Men andre har behov for støtte fra kompetente behandlere. Og det at andre bestemmer for dem, betyr ikke at systemet kommer før mennesket.

Skrevet av: Knut S. Bakken