Forsvar for partisliterne

Denne uken tok Barack Obama over som president etter to års valgkamp. Kampen mot John McCain var nesten ingenting mot nominasjonskampen mot Hillary Clinton. Primærvalgprosessen var bred. Alle kunne delta. Det var en imponerende demokratisk øvelse.

Selvfølgelig er det en enklere prosess å havne på en lokalvalgliste i Norge. Det går sikkert mye roligere for seg ved lokalvalg i USA også. Men når valgkomiteens medlemmer setter seg selv på lista, er kretsen snever. Forskere ved Rokkansenteret i Bergen har funnet ut at det er slik våre primærvalg foregår. Hele 67 prosent av valgkomiteenes medlemmer havnet selv på lista i de undersøkte kommunene.

At mange setter seg selv på lista er et uttrykk for den utarmingen mange partilag opplever. Færre og færre er partimedlemmer, og færre og færre av dem er aktive. Kun åtte prosent av den voksne befolkning er medlem i et parti, mot 16 prosent i 1980. Blant medlemmene er bare 20 prosent aktive.

Forsker Jacob Aars ved Rokkansenteret sier til vår avis at valg til kommunestyret eller fylkestinget i prinsippet er en konkurranse om et gode. Dermed burde valgkomiteen være opptatt av sin habilitet, og ikke sette seg selv på lista. Men det er i prinsippet.

I praksis går valgkomiteens medlemmer fra dør til dør og ringer seg svette i øret for stort sett å få nei. De få som sier ja, vil helst stå langt nede på lista. Ikke minst gjelder det småbarnsforeldre, og særlig mødrene. Damene som alt sitter i kommunestyret vil ikke fortsette. Fristen for innsendelse av listene nærmer seg. Valgkomiteens medlemmer begynner å se på hverandre.

Du får ta det du da, Petra, sier Marit. Ja, sier, Petra. Og du får nok bli med du også. I prinsippet et gode, altså. I praksis en plikt man tar på seg med et stort sukk. Og så må man jobbe med motivasjonen underveis.

Men la oss si at mange gjerne vil på lista. Valgkomiteen er slett ikke så aktive. De setter seg selv opp på gode plasser. I slike tilfeller vil trolig nominasjonsmøte avsløre nominasjonskomiteen, og benkeforslagene vil suse mot podiet.

Jeg heller nok heller til forklaringen om Marit og Petra. Dersom bare 20 prosent av partimedlemmene er aktive, utgjør vel det valgkomiteen pluss noen kommunestyremedlemmer. Kanskje også noen veteraner som allerede har lagt inn 20-30 aktive år for partiet. De største partilagene i de største byene er litt heldigere stilt, men ofte er dette situasjonen.

Er det så et problem at valgkomiteens medlemmer havner på listene? Ja, årsaken til at det er slik, er et problem. Lite vitale partilag med synkende medlemsmasse er et problem for lokaldemokratiet så lenge det er her lokalpolitikerne rekrutteres. Rent prinsipielt bør man ikke nominere seg selv. Men et valg i Vindafjord Ap er ikke et amerikansk presidentvalg. Det er ikke bare å finne en karismatisk toppkandidat som kan stå foran rådhuset i Ølen å rope: Yes we can! Gjennom arbeidet i valgkomiteen har man i hvert fall aktivisert og bevisstgjort noen partimedlemmer. At man benytter dette engasjementet videre inn på lista er forståelig.

Å fremholde prinsipper om habilitet og upartiskhet er mer høyverdig. Konspirasjonsteorier om maktmisbruk er selvfølgelig mer spennende. Historien om partilagenes slitere som må ha mange roller for å få det til å gå rundt, er trolig nærmere virkeligheten.