Forskningsbasert utdanningspolitikk mote eller en ny saklighet?

Nå skal ikke jeg begi meg ut i en etter hvert gjenkjennelig PISA-debatt. Mitt anliggende er bruk av vitenskap som en del av arsenalet politikere bruker for å gi sin argumentasjon økt tyngde og troverdighet. Signalordet for alle som mener at de støtter seg til vitenskapens saklighet, er ordet «evidens». Det kan oversettes med mer vanlige norske ord som «dokumentasjon» eller argumenter som er vitenskapelig underbygget.

I mange land finner vi dette ordet på de fleste politikkområder, også innenfor utdanningspolitikken. PISA-undersøkelsene er et tydelig eksempel. I denne nyorienteringen mot å legge stor vekt på målbare resultater, ikke bare i Norge, men i alle land som vil hevde seg i den internasjonale konkurransen, finner vi stadig oftere ordet «evidensbasert». Spørsmålet i overskriften er ikke bare et polemisk poeng der jeg ser det som min oppgave å advare mot å overdrive troen på hva vitenskapen kan bidra med i de politiske beslutningsprosessene; det er også et forsøk på å peke på at det bak ordet kan befinne seg ulike oppfatninger og synspunkter også fra vitenskapelig hold på hva som kan sies å være «evidensbasert».

Jeg vil først slå fast to fakta som de fleste innenfor ulike vitenskapsområder vil være enige om:

1. Bruk av vitenskapelig argumenter i politiske beslutningsprosesser er ikke et nytt fenomen. I prinsippet kan vi føre tankegangen helt tilbake til Platons verk «Staten».

2. Et vitenskapelig argument kan ikke alene avslutte en politisk debatt, eller som det engang het, «fakta taler for seg».

Det forskere og politikere i lang tid har debattert i forholdet mellom vitenskapelige og politiske argumenter, er om de kan skilles klart fra hverandre, og om vitenskapen har fått en mye større tyngde de senere årene på grunn av at vi har fått mer og bedre kunnskap om de problemene politikere har som oppgave å finne ut av og helst komme opp med en løsning på.

Det første debatt-temaet har en lang forhistorie. Innenfor samfunnsvitenskapene blir dette gjerne kalt positivismedebatten. Den kan føres tilbake til sosiologiens grunnlegger, den franske ingeniøren Auguste Comte, tidlig på 1800-tallet. Hans ambisjon var nettopp å «vitenskapeliggjøre politikken». De ulike samfunnsfagenes historie har på mange måter vært preget av denne tankegangen, at med bedre kunnskap om samfunnsforhold basert på vitenskapelige fakta og etter hvert også kunnskap, vil politikken få en mer fornuftsbasert og saklig form. Den gamle disiplinen i filosofien som handlet om talekunst til bruk i blant annet politikken, kom i vanry.

Når vi nå kan se tilbake på 200 års erfaring med hopehavet mellom politikk og samfunnsfaglig forskning, er det påfallende hvor mange ganger dette spørsmålet har fått fornyet aktualitet. Som ett blant mange slike eksempler, vil jeg vise til den svenske statsviteren og redaktøren av Dagens Nyheter, Herbert Tingsten, som tidlig på 1960-tallet proklamerte «ideologienes død». Han hevdet da at den vitenskapelig kunnskapen om samfunnsforhold var kommet så langt at den så å si overflødiggjorde ideologiene, eller sagt på en annen måte: Politikken kunne basere seg på vitenskap snarere enn ideologisk retorikk. Bare noen få år senere, på slutten av 1960-tallet, var det få som ville gi Tingsten rett.

Det som senere ble mer og mer klart, var at politiske og vitenskapelige argumenter går over i hverandre, og at det krevermye skarpsindighet å se når man beveger seg fra det politiske over i det vitenskapelige, og motsatt. Det er også debatten om PISA-undersøkelsene et godt eksempel på. Altfor mange har latt seg blende av den grundighet og omfattende utprøving som ligger bak PISA-undersøkelsene. Mange beslutningstakere i Kunnskapsdepartementet og deres politiske oppdragsgivere har kunnet bruke Norges dårlige PISA-resultater til en klar omlegging i utdanningspolitikken. Etter mange år med mye støy rundt begreper som «målstyring» og «resultatstyring», ser det nå ut til at man endelig har funnet fram til verktøyet for å gi disse begrepene et mer konkret innhold.

I kjølvannet av denne interessen for mer vitenskapelige metoder for å måle resultater av hva man får ut av investeringene i utdanningssystemet, har vi nå fått en bølge av optimisme og fornyet tro på at alle former for offentlig politikk vil tjene på å bli mer «evidensbasert».

Det er liten grunn til å avfeie denne interessen for mer kunnskap om virkningene av politiske vedtak og tiltak. Utfordringen framover, som jeg har gitt litt av bakgrunnen for i denne kronikken, blir å innse at all forskning og vitenskap vil være beheftet med tradisjoner, antakelser og verdivurderinger som ikke er en logisk utledning av vitenskapelige «funn», men også vitner om at vitenskap vil være beheftet med de samme samfunnsmessige påvirkninger og feilslutninger som gjelder i politiske debatter. Forskjellen i argumentasjonspraksis er ofte at man i forskningsverdenen er mer åpen for motforestillinger og systematisk kritikk.

Om noen av disse verdiene får mer gjennomslagskraft også i politiske beslutningsprosesser, kan vi godt bruke betegnelsen «evidensbasert» om den nye trenden i politikken. Men eksempelet fra PISA-debatten tyder på at også forskersamfunnet kan ha problemer med å forholde seg til kritikk av egen virksomhet. Det er derfor kanskje en nyttig påminnelse at retorikken igjen har fått fornyet aktualitet som universitetsfag.