For vanskelig å være miljøverner

Hvor fristende er det egentlig å stå opp av senga når du har senka innetemperaturen med mange grader for å spare strømmen? Du pakker handlenettet i ryggsekken og tar med deg posene med plastsøppel. Du begynner å tine når du løper trappa ned (så sparer du strøm på ikke å ta heisen). Du rekker akkurat ikke bussen som bare går hver halvtime. Men du blir ikke kald av å vente på bussen, selv om den er et kvarter forsinket (det finnes jo ikke kalde vintre lengre.) Tvert imot: Når du kommer inn på bussen, blir du varm og svett av å stå som sild i tønne sammen med alle de andre miljøvernerne. Det tar et århundre å komme gjennom trafikken (den ene søppelstasjonen som tar imot plastsøppel, ligger på feil side av byen.) Det er altfor mye søppel, men hva gjør du når alle grønnsakene er pakket inn i plast? Bussen til jobben står stille. «Bilist - egoist» tenker du og viser finger til miljøsvinene som velger bil og sikkert ikke engang er for rushtidsavgift. Og du kommer for sent på jobb. I dag igjen.

Klimagassutslippene har økt i fire av fem kommuner i perioden fra 1991 til 2007. Samlet for norske kommuner har de økt med 20 prosent i den samme perioden. Cicero, det norske senteret for klimaforskning, anslår at utslippene i norske kommuner kan kuttes med 6 millioner tonn. Til sammenligning slapp vi i 2007 ut 55,5 millioner tonn CO2, hvilket foreløpig er rekord (utslippstallene for 2008 har ikke kommet ennå.) Heldigvis kan mye gjøres med enkle tiltak, og det er mange som ønsker å bidra. I alle fall til den famøse tidsklemma innhenter oss, og det blir med tanken. Det er myndighetene som må sikre at det ikke blir med tanken. Det er deres ansvar å tilrettelegge for at du og jeg skal kunne ta miljøvennlige valg i hverdagen.

Trafikken er et naturlig sted å starte. Trafikkvekst er den viktigste årsaken til utslippsveksten i nesten alle kommuner, og i 97 prosent av kommunene har disse utslippene økt. Fra 1991 til 2007 økte utslippene fra veitrafikken med 35 prosent på landsbasis og den utgjorde den største utslippskilden i om lag halvparten av norske kommuner i 2007. Hvis alternativet til å kjøre bil, er å bli hjemme, da kommer folk til å fortsette å kjøre bil. Spørsmålet er derfor hvilke muligheter kommunen gir for å la bilen stå?

Arealplanene avgjør mye av transportbehovet. De avgjør hvor langt det er mellom kjøpesentret, jobben og barnehagen. Og kommunene og fylket avgjør om bussen går når og der vi trenger dem. Og selv de som er avhengige av bil, bør ha rett til å reise miljøvennlig. Der det ikke går buss, bør det stå ei biodrivstoffpumpe på bensinstasjonen og ladestasjoner for elbiler på arbeids- og parkeringsplasser.

Et nøkkelspørsmål når det er snakk om klima og kommuner, er arealbruken. Ikke bare når vi snakker om transport, men det er også avgjørende hva vi bruker arealet til. Mange norske kystkommuner har potensial for å bidra med grønn kraft som kan erstatte fossil og forurensende energibruk, for få ser ut til å ville ta det i bruk. I tillegg til miljøvennlig energi, vil en vindparkutbygging også bety miljøvennlige arbeidsplasser og næringsutvikling i regionen.

Bare 3 prosent av det norske landarealet, er jordbruksareal. De siste 50 årene er mer enn en million dekar av landets mest produktive jordbruksarealer blitt omdisponert. Når kommuner plasserer kjøpesentre og golfbaner på matjorda, gjør de det vanskeligere for folk i kommunen - og i resten av landet å kunne spise norsk, lokalprodusert mat. Det er viktig både i et miljø- og et ressursperspektiv.

Undertegnede er miljøverner på heltid. Men jeg sorterer ikke søpla mi, for jeg har ikke tid til å reise av gårde med den for å få den resirkulert. Sørg for at den blir henta i blokka der jeg bor, så skal jeg være den første til å bære den ned. Vi kaster 30 prosent mer enn vi gjorde i 1995. Bare 185 av landets kommuner har henteordning for plastavfall, det er med andre ord sværtmange kommuner der det så langt er blitt med praten.

Det er ikke plastresirkulering alene som stanser klimaendringene. Ikke ei ekstra bussrute heller. Men det er viktige bidrag, ikke minst for at folk får muligheten til å være med på klimadugnaden. Når folk opplever at de er med, minker risikoen for at folk vender det døve øret til og at forskningsrapportene bare blir til apati. Og kanskje er det slik at når folk selv er med på dugnaden, krever de også mer av politikerne. Dersom politikerne henter plastsøpla mi, skal jeg resirkulere. Dersom de innfører rushtidsavgift, skal jeg ta bussen. Det tar for mye tid å være miljøvennlig, det koster penger, tid og krefter. En klimavennlig kommune, må være en kommune der det er en anstrengelse å få forurenset.