For mange barn og unge i barnevernet blir akuttplassert

Akuttplasseringene er fordoblet de ti siste årene og utgjør nå nær halvparten av alle nye institusjons- og fosterhjemsplasseringer. Det siste året er nye akuttplasseringer økt med 20 prosent, viser tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Fem år gamle Lene er i ferd med å bli akuttplassert i barnevernsinstitusjon. Mor må ut av boligen sin på kort varsel, hun er sliten og deprimert og alene med omsorgen. Hun har store konflikter med Lenes far, som har rusproblemer. Barnevernet ser alvorlig på utviklingen og ønsker å finne ut om andre i familien kan hjelpe Lene og mor, og tilbyr familieråd.

I familierådet er det flere i nær familie som ønsker å ta ansvar og forplikte seg. Resultatet blir at Lene flytter til en i familien hun kjenner godt. Mor er i umiddelbar nærhet og har jevnlig kontakt med barnet, men ikke omsorgsansvar i en avtalt periode på noen måneder. Mor får hjelp til å skaffe ny bolig. Fire måneder etter kan Lene og mor flytte sammen igjen.

Familieråd har vist seg å være et vellykket alternativ til akuttplasseringer. I familieråd gis den utvidede familien myndighet, ansvar og mulighet til selv å finne løsninger som de forplikter seg til å følge opp. Der forholdene ligger til rette for det, gir familieråd rom for alternative løsninger i barnets familie, og barnet unngår en opprivende flytting. 150 kommuner har til nå takket ja til opplæring i familieråd.

Når det er oppstått en akutt situasjon og barnets liv og helse er i fare, er det nødvendig at barnet flytter raskt. Hvis barnet er utsatt for vold, seksuelle overgrep, eller ikke får den omsorgen det trenger, haster det å gi barnet et omsorgstilbud utenfor hjemmet.

Forskning viser imidlertid at barnevernet i gjennomsnitt arbeider i tre år med familier før en akuttplassering. Barnevernet har lenge vært bekymret for barnets omsorgssituasjon.

Forskning viser at det er tre utgangspunkt for akuttplasseringer. Åpenbar omsorgssvikt, der barnet raskt må flyttes ut av en uholdbar situasjon, utgjør mindre enn halvparten av akuttplasseringene, i alt 40 prosent.

Situasjoner som følge av at foreldre er utslitte, utgjør 30 prosent.

De siste 30 prosentene utløses av at nok er nok for barnevernet. Barnevernet mottar nok en henvendelse om de samme bekymringsfulle tilstander i en familie som barnevernet kjenner godt, fordi den allerede har et hjelpetiltak i barnevernet.

Når barnevernet har arbeidet med familiene i flere år, og flyttingen av barnet ikke skjer på grunnlag av åpenbar omsorgssvikt, bør det tilsi færre akuttplasseringer. Det viser også at flere plasseringer bør kunne skje planlagt. Når barnet er forberedt, blir flyttingen mindre smertefull og dramatisk.

Økningen av akuttplasseringer fører til at Bufetats akuttapparat er presset, til tross for at det jevnlig er blitt flere plasser. Plutselige flyttinger oppleves dramatisk og er veldig vanskelig å takle for barnet. Mange barn og unge er lettet over å bli sett og endelig få hjelp. Vi ser også barn og unge i sjokk og fortvilelse, og barn som føler seg avvist.

Bufetat vil i samarbeid med barnevernet i kommunene, hjelpe barn og familier så tidlig som mulig. Vi må tilby hjelp før problemene vokser familiene over hodet. Mange familier opplever krisesituasjoner. Men når er det krise og når er det akutt? Dersom situasjonen ikke er for fastlåst, er det oftest utviklingsmuligheter i en familie. Da kan familieterapeuter hjelpe. Trening av foreldreferdigheter med støtte fra terapeuter hjemme eller i behandlingsinstitusjon, er en annen mulighet. Familieråd et tredje alternativ. Bufetat ønsker et tettere samarbeid med kommunene også slik at flere flyttinger kan skje planlagt.

Det er avgjørende at familier som sliter, får hjelp så tidlig som mulig, helst når barna er små og før de kommer i puberteten. Dette er denbeste måten å forhindre utvikling av problematferd og akuttplasseringer.

Forskning viser at barn som får hjelp av barnevernet tidlig i livet, får bedre liv, bedre helse og de får seg bedre utdanning og bedre jobber enn barn som får hjelp først i tenårene. Barn trenger derfor voksne som ser dem og bryr seg. Landsforeningen for barnevernsbarn sier det slik: Vi må tørre å gripe inn før sårene blir synlige!