Folkestyre eller partistyre?

Jeg har ikke lyst til å stemme på partier som har et program, en pisk, som svelger kameler, driver med hestehandel og spiller politisk spill. Jeg har prøvd å smake litt på de ordene, de smakte dårlig, jeg liker dem ikke.

Jeg vil stemme på mennesker, mennesker som har oppdaget at de har et organ, midt i brystet som man kan bruke til noe. Mennesker som forstår at det organet ikke bare er til å få tette årer i, som forstår at man kan kjenne noe der, og bruke det.

Jeg vil velge ledere på grunnlag av deres medfølelse med sine medmennesker, og for sine gode ideer for dem. Jeg vil ikke velge ledere bare fordi de er populære og karismatiske.

Kan vi se for oss et system der det sitter grupper av mennesker og jobber med akkurat det som engasjerer dem aller mest?

Grupper av mennesker som ikke nødvendigvis må tilhøre noe parti, mennesker som vet å bruke det nevnte organet.

Det kan jeg se for meg, og da tror jeg ikke det spiller noen rolle om mennesket er rødt eller blått. Da tror jeg vi snakker samme språk, da tror jeg vi evner å lytte til hverandre og lære av hverandre.

Da tror jeg heller ikke det største behovet blir å vinne en diskusjon eller sak, men å komme fram til en løsning som tjener menneskene.

Da tror jeg ikke vi trenger lover som sier noe om minstekrav til barneomsorg og eldreomsorg. Kjenner dere som meg hvor sykt det høres ut? Minstekrav til eldreomsorg!

Det skal ikke være nødvendig, det skal være en selvfølge at alle mennesker får den omsorgen de har behov for uansett alder.

Jeg er et samfunnsengasjert menneske, jeg kunne godt tenke meg å være med på et sånt prosjekt. Og jeg tror det er mange som meg.

Bare jeg slipper å bli pisket, eller svelge kameler, og det politiske spillet vil jeg ikke lære. Det interesserer meg ikke.

Tenk så spennende det blir i bystyresalen, når gruppene skal legge fram saker til avstemming for hverandre, når sakene ikke er blitt hestehandlet om på forhånd. Vi kunne jo faktisk risikere å få tilhørere.

At unge mennesker ikke engasjerer seg, er et problem, hører vi. Det syns jeg ikke er det minste rart, vi lytter jo ikke til dem.

De må tilpasse seg et system som den eldre garde mener er fornuftig.

Enkelte fantaserer om fortiden og de såkalte «gode gamle dager» de har opplevd, og holder desperat fast ved en fantasi om noe de egentlig bare husker som «bedre enn dette».

Det som var fornuftig for ti år siden er ikke nødvendigvis fornuftig i dag.

Heller tvert imot antakelig. Sunn fornuft er dynamisk.

Lytter vi til ungdommen, virkelig lytter mener jeg? De er så ufattelig kloke, mine barn er langt klokere enn jeg var på deres alder, ja på mange områder er de klokere enn jeg noen ganger kommer til å bli.

De har en innsikt som forbløffer meg mange ganger. Jeg lærer noe av dem hver eneste dag.

Det er ikke likhetstegn mellom alder og klokskap.

Kunne det være at det er nettopp de unge som skal forandre sånne ting som grunnskolen? Den er overmoden for forandring, en omveltning. Ingen skal fortelle meg at norske unger er mindre kloke enn finske. Jeg tror de er kommet lenger, de nekter å følge det A4-mønsteret noen har bestemt de skal passe inn i. De vet at alle mennesker er unike, at alle skal følge sitt eget spor.

Hvem i alle dager har bestemt hva som skal være allmenn kunnskap, hvem har bestemt at alle 7 åringer eller alle 15 åringer skal lære det samme, tilsamme tid? Det er spørsmål noen unge undrer seg over, jeg også forresten.

Jeg hørte en si om skolen, «jeg føler meg fanget, jeg venter bare på at jeg kan begynne på livet mitt». Til ettertanke!

Det tar vi i neste kapittel, jeg kommer tilbake, jeg har mye på hjertet.

Nå vet jeg at mange trekker på smilebåndet, noen vil harselere og noen blir sinte. De vil mene at det jeg sier er utopier, at dette er helt umulig. Det blir kaos.

Kjenn etter, det som er, og alltid har vært menneskets største frykt er forandring. Vi vet hva vi har, og ikke hva vi får, er et uttrykk vi alle kjenner, og står på stedet hvil.

Lar vi oss lure til å tro at vi står maktesløse foran forandringer?

Eller står vi oppreist, forener krefter, hjelper hverandre og deler?

Er det på tide å tenke at det umulige er mulig?

Det handler om samfunnsutvikling – ikke samfunnskritikk.