Finnmark - mulighet eller problem?

Det har vært og for all framtid vil det være grunnlaget for bosetting i Finnmark. Det finnes ingen andre vettige grunner til å bo langs Finnmarkskysten og på vidda.

Problemene for Finnmark er i politikken eller mangel på politikk, ikke lokalt eller regionalt, men fra Stortinget og regjeringer over mange år.

Finnmark er i ferd med å bli Norges miljøvindu mot verden. I skrivende stund vet jeg ikke resultatet av Aps forslag til eget landsmøte om petroleumsfrie soner nord for Lofoten, men Ap-veteran og leder i Snøhvit Næringsforening, Arvid Jensen i Hammerfest, karakteriserer petroleumsfrie soner nord for Lofoten som politisk «voldtekt». Personlig vil jeg gå lenger i karakteristikken og kalle det for «kikking på horehus», hvor finnmarkingene bare får se på, mens de andre for koser seg med hullene.

Kort sagt, finnmarkingene blir gjort til politiske evnukker i eget fylke. Dette til tross for at man sør for den 62. breddegrad har drevet med oljevirksomhet i mer enn 30 år, uten å komme i nevneverdig konflikt med fiskeriene. Nå har altså Norge mer enn 30 års teknologisk utvikling bak seg og er verdens fremste nasjon i offshore, men det holder ikke for Finnmark. Tøv spør, dere meg.

Et annet problem er oppdrett. Fra flere politiske hold er oppdrett proklamert som Norges framtidige næring nummer en, etter at olje/gassressursene er tømt. Her opereres det med tall som 250 milliarder kroner i årlig eksportverdi, mot «fattige» 30 milliarder i dag. Men Rieber-Mohn og villaksutvalget har foreslått å frede alt i Finnmark øst for Nordkapp. Heldigvis har fiskeriminister Svein Ludvigsen skåret gjennom og begynt å tildele konsesjoner for oppdrett av laks.

Et av de store politiske bomskudd som er gjort i norsk fiskeripolitikken de siste årene, er at vi er i ferd med å miste kontrollen over fiskeressursene utenfor Finnmark. Store deler av fisken går til frysehotellene eller på trailere, fersk og ubearbeidet til kontinentet, mens kjøperne må stå på kaikanten å se på inntil filetfabrikken er konkurs. Det skaper ikke verdier for samfunnet, men avfolkning av Finnmark.

Hva så med reindriftsnæringen? I mer enn 20 år har en diskutert i samerettsutvalget, side opp og side ned, uten å komme til en endelig konklusjon. I mellomtiden har det utviklet seg en kultur som er i ferd med å stoppe alt initiativ i Finnmark. Det er takket være den evigvarende debatten om retten til land og vann og samisk nektingsrett i fem år. Uansett hva som skal skje i Finnmark, hyttebygging, veibygging, leting etter mineraler, bygging av vindmøller, bygging av kraftlinjer osv., så skal det «godkjennes» av samer, slik at det ikke kommer i konflikt med reindriftsnæringen. Slik kan det ikke fortsette, med mindre en bare ønsker at det skal bo samer i Finnmark.

Jeg tror det var administrerende direktør i SparbankEn i Nord-Norge som i sommer sa at når det skjer noe i den sørlige landsdelen, så er det en nasjonal satsing. Det er på tide at også Finnmark blir et nasjonalt satsingsområde og ikke fortsetter å bli framstilt som et nasjonalt problem. Det er tross alt ikke bare operaen i Bjørvika som er en nasjonal oppgave. Vi har ressursene.

Finnmark har i de siste 50 årene kostet mange penger på hodene, ikke bare på magene. I Finnmark forventer vi å få ta i bruk egne ressurser, både de i naturen og de menneskelige, mens det enda bor noen her. Snøhvit og Hammerfest har vist at det er attraktivt å bo her, dersom det kan tilbys interessant arbeid. Men det haster, ellers vil vi ende med å selge samiske suvenirer og midnattssol i tre måneder av året. Som en liten kuriositet kan nevnes at det bodde 407 mennesker i Vardø i 1855. Er det en målsettingen?

Skrevet av: John-Arild Josefsen