Finanskrise, klimakrise og beslutningskrise?

Men klimakrisen, som forskningsleder Grete Hovelsrud ved CICERO så treffende har beskrevet som en supertanker ute av kurs og på full motor - den krisen har kun utløst detaljanmerkninger i statsbudsjettet fra regjeringen. Og dette til tross for at denne krisen truer menneskers livsgrunnlag gjennom en ødeleggelse av våre naturressurser.

En supertanker er tung og stor og svært tidkrevende å stoppe, den gir oss et forståelig visuelt bilde av klimasystemets treghet og de kreftene som vi menneskeheten nå påvirker. Vi påvirker våre livsbetingelser på en måte som vi faktisk ikke helt forstår konsekvensene av. Verken studieobjektet - klimasystemet - eller konsekvensen - de fremtidige endringene i klimasystemet - er helt klarlagt og forstått av forskningen. Nettopp derfor er det på tide å se svært alvorlig på de endringene vi allerede registrerer, og ta konsekvensen av at resultatene fra klimaforskningen peker i én og samme retning - at en samfunnsutvikling med fossilt brensel som den viktigste driver for vår velstand, fører klimasystemet inn i en ustabil og farlig tilstand.

Enda en ny alarm er utløst av klimaforskningen i disse dager; isen i Arktis smelter med en ubegripelig fart, de store havområdene som da åpner seg, suger til seg solenergi, og dette påskynder den oppvarmingen vi er vitne til ytterligere - vi får en dominoeffekt (NOAA-rapport 2008).

Klimaet i Arktis har innvirkning på klimaet på hele kloden. Norge ligger langt mot nord. Klimaendringene akselererer i større fart og med mer dyptgripende virkninger enn tidligere antatt av klimaforskere verden over. Skal vi ha mulighet til å bremse denne utviklingen, kreves umiddelbare og massive tiltak mot utslipp - på linje med de vi nå er vitne til for å motvirke finanskrisen.

Fra klimaforskerne kommer en sterk og klar henstilling til beslutningstakerne - det er nødvendig med utslippskutt nå, og tilpasningsstrategier må på plass snarest!

Det er krevende å finne nøyaktige naturvitenskapelige estimater på klimautviklingen. Men kanskje er det minst like kunnskapskrevende og utfordrende å utvikle holdbare praktiske tiltak og løsninger for å bremse den globale oppvarmingen?

Den beslutningskrisen og handlingslammelse vi er vitne til her til lands, kan tyde på det. Da kan det være nyttig å avsette midler og ressurser og å finne fram til konkrete beslutninger om hvordan vi kan «styre oss» ut av klimakrisen. Og kanskje kan praktiske tiltak vise seg å avhjelpe alle tre kriser på en gang: både finansielt, til beste for klimautviklingen og den sårbarhetsskapende og ubegripelige beslutningskrisen som vi er inne i.

Statsbudsjettet viser dessverre liten reell endringsvilje eller nytenkning som kan få «supertankeren» til å starte oppbremsingen. Utslippskutt krever reguleringer der alternativer til fossilt brensel faktisk premieres. Det er heller ikke lett å ta anbefalingene fra Klimaløftet til følge, sykkelstiene vi skal sykle på og det alternative, fornybare drivstoffet vi skal bruke på bilen, glimrer med sitt fravær i forhold til størrelsen på avsatte midler. Det er knapt praktisk mulig å kjøre på strøm i dette landet. Hvor er strømuttakene?

Men dette er jo nettopp transportformer som klimakrisen tvinger fram. Utslippene skal ned - med hele 85 prosent fram mot 2050 - og da har vi dårlig tid! Det er mye som skal gjøres - og helst samtidig! Vi må transportere oss på andre måter enn vi gjør i dag, vi må legge om det meste av energiforbruket, og vi må finne fram til nye måter å produsere varene våre og maten vår på - vi må faktisk finne alternative løsninger på det aller meste av våre aktiviteter. Samfunnsutviklingen skal bygges på utslippskutt.

Verdens betalingsvilje når markedsøkonomiske mekanismer ikke lenger fungerer slik man ønsker - og Norges bidrag på formidable 350 milliarder fra oljefondet for å redde landets pengemarked - er utensidestykke i historien. «Verdiene» renner ut av oljefondet i takt med synkende aksjekurser og rykter i markedet, og det ropes rettmessig på konkrete investeringsprosjekter her til lands som kan sette denne formuen i arbeid.

Vi kan håpe at noen finansanalytikere og beslutningstakere finner fram til at tiltak for å stoppe klimautslippenes vekst - og prosjekter som demper vår sårbarhet for klimaendringer - er konkrete tiltak det er verdt å bruke oljeformuen på. Da kan markedsøkonomiens styringsverktøy benyttes i langt sterkere grad også for å «prise» verdien av det å kunne leve trygt, uten trussel om naturkatastrofer eller risiko for store endringer i vårt livsgrunnlag.

Hva er prisen vi er villige til å betale for å bremse den farlige klimautviklingen vi nå er inne i?