Feil lov feige rådmenn og farlige ansettelser

Av Synnøve Skeie Fosse

Terra-skandalen krevde tre rådmannsofre. Tidligere denne måneden ble det kjent at Asker-rådmann Einar Gaustad går etter to år med turbulens og det bare knappe året etter at rådmann Elisabeth Enger i nabokommunen bekjentgjorde at hun meldte overgang til Jernbaneverket etter å ha fått knusende kritikk etter den store korrupsjonssaken i Bærum kommune. De føyer seg dermed inn i rekken av rådmenn som i full offentlighet er blitt sparket eller har valgt å gå etter påstander om korrupsjon, slett økonomistyring, skattesvik og elendige samarbeidsevner.

Presseoppslag og offentlighet rundt avgangen til kommunens øverste administrative leder er selvsagt både uunngåelig og nødvendig, men det spørs om det ikke burde vært vel så mye offentlighet og omtale rundt ansettelsene og ansettelsesprosessene.

De ovennevnte sakene og da kanskje spesielt Terra-saken understreker behovet for økt kompetanse i kommunene. Høy økonomikompetanse er nødvendig for å gjennomføre en saksbehandling som sikrer beslutningsprosessene til politikerne. Selv om det er politikerne som i siste instans er ansvarlig for beslutningene, er det administrasjonen som representerer kontinuitet og er premissleverandør på godt og vondt.

I små kommuner er administrasjonen liten og enda mer avhengig av enkeltindividers kompetanse. Når kommuner som Bærum, Oslo og Haugesund med betydelige økonomiavdelinger går i korrupsjons- og investeringsfeller, er det ikke til å undre seg over at små kommuner, gjerne med stor forvaltningsportefølje, gjør det. Og selvsagt gjør det ikke saken bedre at de små kommunene gjerne har mindre kompetanse og midler når de skal rekruttere. Ofte blir ansettelsesutvalget satt sammen etter politisk styrkeforhold snarere enn på bakgrunn av kompetanse og må i beste fall støtte seg på et rekrutteringsselskap som er valgt fordi de er billigst, ikke nødvendigvis best.

Så kan man jo spørre seg ville åpenhet avhjulpet disse «manglene»? Noen vil innvende snarere tvert imot at nettopp åpenhet rundt søkerlister og saksbehandling får de mest attraktive kandidatene til å betakke seg. Tilsvarende toppstillinger i privat sektor blir besatt uten offentlig innsyn.

Norsk forvaltning og rettspleie bygger på offentlighetsprinsippet. Det åpne rom skal sikre demokratiets viktigste forutsetning, rett til informasjon og fri meningsytring. Kritisk søkelys skal kunne rettes mot offentlige instanser. Maktmisbruk skal forhindres, likeså overgrep mot enkeltindivider.

Likevel ser vi at dører lukkes og innsyn begrenses. Begrunnelsen er ironisk nok også her hensynet til enkeltindivider eller «personvern». Det er også bakgrunnen for at kommunelovens § 31, nr. 3 fastslår at personalsaker alltid skal behandles for lukkede dører.

I lovens forarbeider er ansettelsessaker nevnt som eksempel på «personalsak». Samtidig stiller offentlighetslovens § 25, annet ledd krav om at det skal utarbeides lister over hvem som har søkt stillingen. Unntak kan gjøres, men det skal særlig tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper. Det fremheves videre at det stilles ekstra strenge krav til begrunnelsen dersom søkerlisten gjelder en stilling av særlig offentlig interesse, som for eksempel lederstillinger.

Det betyr at vi i de fleste rådmannsansettelser får en merkelig «offentlighetshybrid»; innsyn i søkerlisten (altså en form for dokumentoffentlighet), men ikke i kommunestyrets behandling av og eventuelle debatt i ansettelsessaken.

Selv om reglene (herunder unntakene) om møteoffentlighet og dokument/saksbehandlingsoffentlighet til en viss grad må sees i sammenheng, finnes det flere eksempler på at fylkesmenn ogSivilombudsmannen, som klageinstanser, har gitt medhold i krav på innsyn i dokumenter selv om møtet har vært eller skal lukkes. Og sågar gitt klager medhold i at søkerlisten skal være offentlig, selv om rekrutteringsfirmaet hadde gitt løfte om anonymitet til de kandidatene de hadde kontaktet (ansettelse av fylkesrådmann i Telemark i 2004). De aktuelle kandidatene fikk da anledning til å trekke sine søknader.

Så kan man selvsagt spørre seg om rådmannskandidater som ikke tåler offentlighet rundt sitt kandidatur, er skikket til å være kommunens øverste forvalter av et system bygd på åpenhet og offentlighet.

I forarbeidene til offentlighetsloven begrunnes innsyn i søkerlister med at «det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i ein offentleg stilling… Det er derfor viktig at det er mogeleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar».

Møteoffentlighet vil bidra til å ansvarliggjøre politikerne som ansettelsesinstans. Det er ikke urimelig å anta at det vil bidra til å kvalitetssikre prosessen.

Sett på denne bakgrunn bør kommuneloven harmoniseres med offentlighetsloven, slik at møteoffentlighet i ansettelsessaker av denne karakter blir hovedregelen, ikke slik som det er nå utelukket.