Farvel til folkevalgte regioner?

I Soria Moria-erklæringen var det et viktig punkt om å styrke det folkevalgt nivå ved å redusere antall fylker og tilføre flere oppgaver. Nå skulle man endelig skjære igjennom alle utredningene om det tredje forvaltningsnivå mellom kommune og stat. En regjering med klare landsmøtevedtak i ryggen skulle gjennomføre tidenes demokratreform.

Svaret vet vi nå: Reformen er skrinlagt. Finnes det et tydeligere eksempel på manglende vilje og evne til å gjennomføre en reform?

Uansett om man hva man mener om regionreformen eller dagens fylkeskommune, vil det likevel være behov for et regionalt nivå med oppgave å delta i den regionale utviklingen. Ikke minst næringsliv og andre etterspør langsiktige strategier for infrastruktur, utbyggingsmønster, opplæring, forskning/utvikling og verktøy for kunnskapsoverføring. Slike strategier for samfunnsutviklingen og virkemidler går ut over grensene for den enkelte kommune og forutsetter et tredje nivå for å kunne bidra til en effektiv samfunnsutvikling.

For å legitimere strategiene og virkemidlene bør utformingen av dem knyttes til folkevalgte organer, men for at de folkevalgte skal kunne lykkes i denne rollen, må organet ha nødvendig myndighet innenfor politikkområder som er særlig viktig for regional utvikling, og det må ha økonomiske ressurser av en slik størrelsesorden at kommunene, næringslivet og den regionale stat blir motivert til et forpliktende samarbeid. Politisk kompetanse og faglig styrke er ikke tilstrekkelig for å lykkes. Politisk og økonomisk makt er nødvendig.

Et annet godt eksempel på behovet for regioner er at staten selv er jo en ekspert på å lage ulike regionale organer, men dog uten at man kan ha regional politisk styring. Alternativet til folkevalgt fylker eller regioner er ikke bare stat og kommune, men byråkrati uten folkevalgt kontroll. Kanskje sier dagens regjering dermed ufrivillig farvel til folkevalgte fylkeskommuner?