Får vi et likeverdig velferdstilbud?

Det er store inntektsforskjeller i Kommune-Norge, og det er sammenheng mellom en kommunes inntektsnivå og produksjonen av velferdstjenester til innbyggerne.

Inntektsforskjellene skyldes dels at det er store forskjeller i kommunenes skatteinntekter og at skatteinntektene ikke blir fullt ut utjevnet, og dels regionalpolitiske tilskudd og fordelingsprofilen på skjønnsmidlene i inntektssystemet.

Folk forventer likebehandling når det gjelder velferdstilbud. Dette er grunnen til at skiftende regjeringer de siste 30 årene har hatt som målsetting at inntektssystemet skal skape økonomisk grunnlag for at innbyggerne skal få tilbud om likeverdige kommunale velferdstjenester uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Folk snakker om velferdsstaten, men ikke velferdskommunen fordi det er for store forskjeller i det kommunale velferdstilbudet.

Regjeringen omtaler målsettingen om likeverdige velferdstjenester i budsjettdokumentene. Eksempelvis: «Målet er kommuner som kan sikre et levende lokaldemokrati, gode likeverdige velferdstjenester over hele landet samt bidra til verdiskaping og trivsel for innbyggerne».

«Statens styring må balanseres mellom nasjonale hensyn til et likeverdig tjenestetilbud og rettssikkerhet og hensynet til kommunal handlefrihet.»

«Alle barn har krav på gode barnehagar uansett kvar i landet dei bur, og foreldra skal vere trygge på at barna har det godt i barnehagen.»

«En rettferdig fordeling av inntektsrammene er en forutsetning for et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet.»

Jeg har sammenliknet de frie inntektene, utgiftsbehovet og pleie- og omsorgstilbudet i Bærum og Sandefjord.

Dersom Sandefjord hadde hatt samme inntektsnivå som Bærum etter at det er korrigert for ulik befolkningssammensetning (ulikt utgiftsbehov slik dette er beregnet i inntektssystemet), ville Sandefjord hatt 277 millioner kroner mer å disponere til velferdstjenester til innbyggerne.

Analyser viser at det er stor sammenheng mellom tilbudet av primærhelsetjenester, pleie- og omsorgstjenester og kulturtilbudet og inntektsnivået i kommunene. Det er med andre ord innenfor disse tjenestene at kommuneøkonomien betyr mye for tjenestetilbudet.

Sandefjord kommune brukte 784 millioner kroner (netto utgifter, dvs. at øremerkete inntekter, betalingsordninger m.v. er trukket fra) til pleie- og omsorgstjenester i fjor. Dersom Sandefjord hadde brukt like mye som Bærum gjorde regnet per innbygger i målgruppen for pleie- og omsorgstjenestene, ville Sandefjord brukt 136 millioner kroner mer. Dette betyr at Bærum disponerer om lag halvparten av merinntekten sammenliknet med Sandefjord til å øke tilbudet av pleie- og omsorgstjenester.

Dersom Bærum måtte klare seg med inntektsnivået i Sandefjord, ville Bærum hatt 736 millioner kroner mindre å disponere. Vil Bærum klare å videreføre dagens velferdstilbud med inntektsnivået til Sandefjord?

Får innbyggerne i Bærum og Sandefjord et likeverdig kommunalt velferdstilbud? Det finnes kommuner i landet som har enda lavere inntekter enn Sandefjord. Får innbyggerne i landet tilbud om likeverdige kommunale velferdstjenester uavhengig av hvor man bor?

Omfordeling av den økonomiske rammen til kommunene er en krevende prosess. Jeg antar at hensynet til å opprettholde velferdstilbudet til innbyggerne i høyinntektskommuner har veid tyngre for skiftende regjeringer enn målsettingen om å skape grunnlag for et likeverdig velferdstilbud til alle innbyggerne i landet.

I Nasjonalbudsjettet skriver regjeringen: «Om lag 40 % av kommunenes inntekter er skatteinntekter. Skatteinntekter som betales av kommunens innbyggere og næringsliv, tydeliggjør sammenhengen mellom kommunenes inntekter og de kommunale tjenestene. Regjeringen vil la den enkelte kommune beholde mer av sine egne skatteinntekter. Regjeringen har varslet en gjennomgang av inntektssystemet for kommunene i kommuneproposisjonen for 2017, våren 2016. Skatteelementene i inntektssystemet og systemet for inntektsutjevning skal vurderes i den forbindelse.»

Dersom forslaget til nytt inntektssystem følger opp dette, vil inntektsforskjellene mellom kommunene øke. Det vil bli en omfordeling av den økonomiske rammen. Kommuner som i dag har høye inntekter, vil få enda høyere inntekter. Kommuner som i dag har lave inntekter, vil få enda lavere inntekter.

Forskjellene i tilbudet av sentrale, nasjonale velferdstilbud som kommunene har ansvar for, vil øke. Måloppnåelsen om at innbyggerne skal få tilbud om likeverdige velferdstjenester vil med andre ord bli lavere.

Det er Stortinget som bestemmer det alt vesentligste av kommunesektorens inntekter og fordelingen av inntektene til de enkelte kommunene. Det er Stortinget som er ansvarlig for at kommunene settes i økonomisk stand til å tilby et likeverdig velferdstilbud til alle innbyggere i landet.