Evig sykehusstrid

Helt siden staten overtok eierskapet til sykehusene i 2002, har det vært strid om ansvarsforholdet. Helseministere fra ulike regjeringer har gjort iherdige forsøk på å holde fast på reformens opprinnelige idé om at departementet kun skal styre gjennom overordnede signaler, mens det enkelte sykehusstyre har ansvar for driften. De fleste har mislyktes.

Ett av de ferskeste og grelleste eksemplene er håndteringen av det nye sykehotellet ved Rikshospitalet. Etter at det ble kjent at direktøren hadde gitt klarsignal til bygging uten godkjenning av styret, startet et svarteperspill som til slutt endte med at helseminister Sylvia Brustad måtte snu og likevel sikre finansiering av hotellet.

Det er ikke første gang en statsråd blir tvunget til å bryte prinsippene bak sykehusreformen, og det blir neppe den siste. Svært få statsråder er i stand til å stå imot presset når en allianse av leger, opposisjonspolitikere og medier setter trykket på. Helt uavhengig av formelle ansvarsforhold er det politisk umulig for en helseminister å sitte stille når enkeltskjebner brettes ut i tåredryppende TV-reportasjer.

I 2008 bruker vi 85 milliarder kroner på sykehusdrift her i landet. Dette beløpet står i skarp kontrast til det offentlige bildet som tegnes av situasjonen i norsk helsevesen. Bare den siste uken har det kommet flere krav om at helseministeren må gripe inn for å stanse «uakseptable forhold» ved landets sykehus. Stortingsrepresentant Kenneth Svendsen (Frp) vil ha statsråden til å pålegge Nordlandssykehuset å endre sine rutiner for pasienttransport, og mandag gikk hele Rjukan-samfunnet til generalstreik i protest mot forslaget om å legge ned fødetilbudet. Også her velger både den lokale Ap-ordføreren og lokalbefolkningen å rette sin vrede mot helseministeren. Det skal sterk politisk rygg til å stå imot et slikt press.

Paradoksalt nok er reformen samtidig under press også fra den andre siden. En undersøkelse tidsskriftet Mandag Morgen offentliggjorde i mai, viste at 70 prosent av sykehusdirektørene mener departementets detaljstyring av sykehusene hindrer en effektiv drift.

Sykehusreformen var ett av flaggskipene til den første Stoltenberg-regjeringen. Nå er de fleste enige om at skuta er ute av kurs. Både i SV og Senterpartiet er det stor motstand mot dagens organisering.

Også i andre partier øker volumet på de kritiske røstene. Stortingsrepresentant Terje Aasland er blant sentrale Ap-representanter som nå tar til orde for en grundig evaluering av reformen, og statsministeren har allerede varslet at Ap vil drøfte sykehusene på landsstyremøtet i høst. Trolig blir den også tema på partiets landsmøte neste vår. Dermed seiler sykehusene opp som ett av de heteste stridstemaene foran stortingsvalget neste år.

Alternativene til dagens organisering er likevel ikke opplagte. Det er trolig liten realisme i å føre eierskapet tilbake til fylkeskommunene. Til det er motstanden for stor i alle de tre største partiene.

Dermed står vi overfor justeringer av dagens modell. Det er vanskelig å se at det vil få en slutt på dagens politiske svarteperspill. Trolig må vi leve med denne striden så lenge det finnes folk som føler seg urettferdig behandlet av helsevesenet, og opposisjonspolitikere som kan kapre stemmer på dem.

Skrevet av: Erlend Skevik