Etikk i privatliv og offentlig forvaltning

Hva betyr egentlig etikk og moral? Etikk handler om hvordan vi bør opptre i livet og hvordan offentlige aktører og vi bør forholde oss til hverandre. Ut fra denne forståelse forutsettes at vi aktivt tenker gjennom og diskuterer hva som er rett eller galt, hva som er gode eller dårlige motiver og handlinger og så skriver ned dette som felles veiledende regler som referanse i vårt praktiske liv på ulike områder. Etikk er alminnelige leveregler. Moral er en vurdering av om det vi gjør i praksis er rett eller galt. Det gjelder vårt arbeid, skatteforhold, ekteskap, seksualitet, kommunikasjon, mv. Vurderingen av om vår praksis er rett eller gal, bygger på de etiske regler vi er blitt enige om. Med andre ord er etikk veiledende regler og moral er det vi gjør i praksis.

Har dette betydning for vårt daglige liv? Vi har gang på gang i de siste årene registrert økende triksing med data (ref. pasientlister ved sykehus), økonomiske forhold, misbruk av egen stilling i vinningsøyemed, osv. Det gjelder innen offentlig forvaltning, organisasjonslivet, private selskaper, restaurantbransjen, helse- og sosialtjenesten, mv., og kan i verste fall dreie seg om grov korrupsjon og andre lovbrudd.

Denne utvikling har pågått i lang tid og ser ut til å være økende. Etikk og moral er åpenbart ikke lenger noen effektiv demning mot hensynsløs grådighet og lovbrudd. Vår korrupsjonsjeger, Eva Joly, har gjentatte ganger advart mot denne utvikling, men alvoret synes ikke i tilstrekkelig grad å ha nådd fram til de instanser som har makt til å iverksette nødvendige tiltak.

For å demme opp mot normløshet og kriminalitet, har statlige myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og KS, utredet forholdene og iverksatt ulike tiltak. Innsatsen har nok ført til noe mer oppmerksomhet om problemene, men har ikke hatt noen revolusjonerende effekt.

For å få mer kontroll med problemet, må etikk settes på dagsorden i alle ledd i samfunnet, både i skolen, arbeidslivet, organisasjonslivet og næringslivet. Det er snakk om vedvarende opplæring og debatt om hvilke etiske normer og regler vi skal leve etter. Uten dette vil store deler av samfunnet kunne bli kriminalisert. Samtidig bør slike lovbrudd medføre meget strenge reaksjoner.

Hva er årsaken til denne utvikling? Årsakene er mange og kompliserte. Hver og en av oss bør kanskje lete hos oss selv. Vi står hver dag overfor valg som enten virker behagelige, eller som koster oss litt ekstra engasjement og forsakelse.

Et barn som tar en sjokolade i en butikk, forstår ikke hvor galt dette er, hvis foreldrene ikke straks forklarer forskjellen mellom rett og galt og sørger for at vedkommende må levere sjokoladen tilbake og be om unnskyldning. Foreldrenes handlemåte vil, uansett reaksjon, være en liten byggesten i barnets normsystem som, ved gjentakelse, blir grunnlag for valgene senere i livet.

Som voksne er vi forbilder for barn og hverandre på godt og vondt. Er vi passive til etiske spørsmål, kan vi komme til å viske ut grensene mellom rett og galt og våre barn opplever normløshet.

Fokus i dag er å eie mest mulig og ha riktig merke på ting vi omgir oss med. Når vi på legalt vis ikke kan oppnå riktig status eller tjene nok penger, prøver enkelte å trikse litt, først i liten skala, deretter øker aktiviteten til et system av ulovligheter i millionklassen.

Den som observerer dette, men stiller seg passiv til det som skjer, blir indirekte en støtte-/medspiller.

Vi står i dag overfor en usunngrådighetskultur hvor målet er stadig mer materielle goder. Grådigheten tar aldri hensyn og knuser om nødvendig både bedrifters og nasjoners økonomi og menneskers levekår (ref. Island). Menneskeverd, rettferdighet og etikk settes til side.

Vårt samfunn blir, til tross for stor materiell rikdom, mer og mer sårbart på grunn av skjevfordeling av ressurser og ensidig vekt på vekstfilosofi og gevinst. Konsekvensen er økt gap mellom fattige og rike, økt antall uføre, sykmeldte og fattige. Utfordringene møtes gjerne med reguleringer og innstramninger ut fra tanker om misbruk i stedet for innsats med å revitalisere enkeltmenneskers ressurser og bygging av sunne etiske normer og tillit. Det er ofte mennesker med begrensede ressurser som blir taperne.

I de siste årene har sentrale myndigheter sammen med arbeidstakerorganisasjoner og KS, utviklet et prosjekt som heter «Samarbeid om etisk kompetanseheving i kommunene». Prosjektet går ut på betydelig opplæring og debatt om etiske spørsmål for ansatte, administrasjon og politikere. I alt 122 kommuner er nå deltakere. Dette er et meget positivt tiltak som bør gjelde alle kommuner og andre samfunnsområder.

Vi har et felles ansvar ut over økonomisk vekst og utbytte. Vårt ansvar omfatter også å redusere antall fattige og sikre forsvarlig velferd til de som selv ikke har sterk nok stemme til å hevde sin rett. Velferdsstaten innebærer i tillegg at vi skal gi kvalifisert behandling og verdig pleie og omsorg til mennesker som trenger slik hjelp.

Et samfunn som ensidig stiller krav om høy kvalitet, høyt tempo og 100 % friske arbeidstakere, kan møte uoverkommelige utfordringer hvis arbeidslivet ikke tilpasses arbeidstakernes individuelle kapasitet og kompetanse. Utstøtingen fra arbeidslivet kan fort få et omfang som lammer vår utvikling.

Det er uetisk ikke å inkludere den enkeltes mulige restarbeidsevne under sykdom, men dette må skje på den sykes premisser. Det er ikke nok å plassere vedkommende i ventemodus mens man sender brev hit og dit, henviser til regelverk og rutiner, eller til en annen saksbehandler, eller overordnet nivå. Både Nav, arbeidsgiver, berørt lege og arbeidstakeren, plikter å sette seg ned og uten unødig opphold, skape et arbeidstilbud som passer den enkelte, uavhengig av stivbente rutiner. Dette er vår simple plikt både som medmennesker, politikere, kolleger og arbeidsgivere.

Vi som er friske og arbeidsføre, har ansvar for at de som er utenfor aktivt arbeid og de som må ha assistanse i livet sitt, blir møtt med respekt og ikke mistro. Det handler om deres og vår verdighet.