Et umulig/grenseløst oppdrag?

En opptelling viste at kommunene har 720 lovpålagte tjenester. I tillegg ytes ca. 150 ikke-lovpålagte tjenester.

Om ikke kommunene har et umulig oppdrag, må det kunne sies å være grenseløst. Kommunene er landets største og viktigste leverandør av velferdstjenester, tjenester fra vugge til grav, endog før du blir født.

Kommunene skal sørge for en bærekraftig samfunnsutvikling, infrastruktur, miljø og klima.

Kommunen er en stor arbeidsgiver. Re en middels kommune, har ca. 750 fast ansatte, som skal utvikles og tas vare på.

Kommunene skal forvalte lovverket og ivareta rettssikkerhet/likebehandling overfor innbyggerne, og de har en betydelig rolle som lokaldemokratisk aktør. Tro det eller ei, de aller fleste kommunene; ansatte og lokalpolitikere, løser disse oppgavene, faktisk med få formelle klager!

Ut fra de holdningene som preger dagens norske samfunn kan grenseløst defineres slik: Hva kan kommunen gjøre for meg? Det er ingen grense for hvilke forventninger som stilles til kommunene. Dess mer penger vi har, dess mer kravstore blir vi?

Vi synes Svein Erik Ekeid i en artikkel i Tønsbergs Blad tidligere i år beskrev dette særs godt:

«Vi krever ikke bare å sitte i smørøyet i verdensgrøten, vi skal ha sølvskje for å spise smøret også.»

Hvorfor er det blitt slik? Blant annet tror vi følgende har bidratt: Velmenende fagfolk i kommunene som har høy arbeidsmoral og ønsker å strekke seg litt lenger. Politikere, både sentralt og lokalt, med gode intensjoner om å gjøre hverdagen bedre for folk flest. Kommunen er en forvaltningsenhet som tradisjonelt ikke protesterer, men i stedet går på nye oppgaver med krum hals, selv om de ikke er fullfinansiert.

Kommunene er i hovedsak finansiert via skatteinntekter og rammetilskudd fra staten. Nåværende kommunalminister sa følgende da hun åpnet Kvalitetskommunekonferansen i Oslo i november 2007:

«Min jobb er å sørge for at dere har tilstrekkelig midler til å gjøre de oppgavene dere er pålagt.»

Tar vi kommunalministeren på ordet, skal kommunene kun gjøre det loven pålegger. Kommunen skal ikke yte tjenester som ikke er lovpålagte, det kan vi ikke forvente å få midler til.

Paradokset er at stortingspolitikere er de beste til å skru opp forventningene til hva kommunene skal levere. Kommunen opplever på dette området det forskerne kaller «distribuerte dilemma». Ikke tilstrekkelig ressurser til alle lovpålagte tjenester framtvinger vanskelige verdivalg og prioriteringer mellom områder og grupper. Overordnet nivå sender de vanskelige valgene lenger ned i systemet og ut til det ytre tjenesteytende ledd. Begrunnelsen er at det er lokalt en best kan gjøre prioriteringene, tross alt! Svarteper er et populært spill!

Det finnes mange myter, også om kommunesektoren. Offentlige personers opptreden skaper også myter. Vi synes det er skremmende når stortingspolitikere fra kommunestyrets talerstol på Nøtterøy uttaler at det er for mange papirflyttere i kommunen.

Vi har etter mange års arbeid i kommunen fortsatt til gode å finne de som bare flytter papir. Er det de som arbeider med post/arkiv det menes, saksbehandlere som behandler søknader fra innbyggerne, eller de som tildeler tjenester til pleietrengende? Er det noen som pålegger kommunene byråkrati, ja, så er det Stortinget med plankrav, lovkrav, rapporteringskrav osv. Vi spør oss: Hvilken virkelighet lever stortingspolitikere i?

Kommunenes største utfordring framover er å avklare forventninger. Kommunene må bli mye tydeligere på hva de er i stand til å gjøre innenfor de ressursene de har til rådighet. I Re arbeider vi nå med å utarbeide kvalitetsstandarder som blant annet vil inneholde:

Dersom du kommer innenfor lovens krav om å få tjenesten, kan du forvente følgende fra kommunen. Dette innebærerogså at vi som kommune har følgende forventninger til deg.

Kommunene og samfunnet kan ikke ta ansvar for alt. I dag opplever vi at vi i ferd med å utvikle et samfunn der blant annet mye av foreldreansvaret forventes å bli overtatt av kommunene. Min sønn har dårlig bordskikk; hva har kommunen tenkt å gjøre med det, er holdninger kommunene nå møter.

Mye vil ha mer heter det, kanskje er dette kjernepunktet. Løfter vi blikket litt der vi sitter i smørøyet i grøten, har vi det vel rimelig bra i Norge, selv om det ofte ikke høres slik ut.

Skrevet av: Trond Wifstad