Et likeverdig offentlig tilbud?

Politisk er den statlige finansieringen av kommunene et godt tema for profilering av eget parti. Eksempelvis har den sittende regjering økt den kommunale finansieringen med 20 milliarder kroner. Dette innlegget peker på noen urimeligheter i statens finansiering av kommunene.

Norske kommuner henter sine inntekter fra hovedsakelig tre kilder:

1. Rammetilskudd fra staten

2. Skatt fra innbyggere og bedrifter i kommunen

3. Innbyggernes betaling for tjenester som barnehage, vann og kloakk

Rammetilskuddet fordeles ut fra den enkelte kommunes innbyggersammensetning. For eksempel vil en kommune med mange eldre få mer enn en tilflyttingskommune med stor grad av yngre innbyggere i arbeid.

Ser vi litt på forholdstallene, utgjør skatteinntektene for Løten kommune i overkant av halvparten av inntektene, mens rammetilskuddet utgjør om lag en femdel. Innbyggernes betaling for tjenester utgjør omtrent en firedel av de samlede inntektene. Det innebærer at skatten er den betydelige inntektskilden som i hovedsak finansierer det kommunale tilbudet.

Det er omfattende forskjeller kommuner imellom. I noen kommuner er lønnsinntektene høye. Da blir kommunens skatteinntekter også store.

Kommuner med mye næringsvirksomhet får mye selskapsskatt. Andre er ikke like heldige. For å illustrere forskjellene, er gjennomsnittlig skatteinntekt per innbygger i Bykle, hittil i 2007, nesten ni ganger så høy som i Gratangen. Dette er ytterpunktene. Tilsvarende har for eksempel Bærum det dobbelte av Løten. Alle kommuner i Hedmark fylke ligger under gjennomsnittlig skatteinntekt per innbygger i Norge.

For å redusere virkningen av de store ulikhetene i kommunenes skatteinntekter, utjevnes de største forskjellene. Når man tar hensyn til den utjevning som skjer, ville for eksempel Løten hatt i underkant av 7 millioner mer i skatteinntekter, dersom kommunen lå på landsgjennomsnittet.

Bakgrunnen for at kommunene beholder en del av den lokale skatteinntekten, er ønsket om lokal forvaltning. Det synes rimelig at lokalt opparbeidede ressurser, i hvert fall delvis, bør kunne disponeres lokalt. Opp mot dette står det bærende prinsippet om at det ikke skal tas økonomiske hensyn når innbyggerne skal motta lovhjemlede ytelser. Velferdstilbudet skal være likeverdig, uavhengig av kommune, fylke eller landsdel. Spørsmålet blir da om dette er mulig ut fra de forutsetninger finansieringssystemet bygger på.

Det er beregnet hvor mye hver kommune sitter igjen med i såkalt disponibelt restbeløp, der beregnet ressursbehov og inntekter er lagt til grunn. Undersøkelsen konkluderer med at forskjellen mellom den som har mest (Bærum) og den som har minst (Steinkjer) er 6.145 kroner per innbygger. Man trenger ikke være økonom for å forstå at dette medfører store forskjeller i kommunenes mulighet for å yte tjenester til sine innbyggere.

Hedmark-kommunene ligger alle under landsgjennomsnittet for skatt. De fleste kommunene i Hedmark har sett seg nødt til å innføre eiendomsskatt som supplerende finansieringskilde. Det er kanskje ikke så rart at Bærum ikke har sett behov for innføring av en slik skatt.

Spørsmålet man må stille seg, er hva som må til for å sikre et likeverdig tilbud av kommunale tjenester uavhengig av hvor man bor i landet. Det er vanskelig å se for seg at man skal kunne sikre dette uten omfattende endringer av dagens system.

Etter mitt syn bør det innføres et mer kriteriebasert system som utjevner de urimelige forskjellene. I Oslo kommune vedtar bystyret hvert år kriterier som fordeler ressursene mellom bydelene. De økonomiske ressursene styres til de deler av kommunen som trenger midlene mest. Det er jo også hensikten med rammefordelingen i statens system. Problemet er som vist ovenfor at skatten i stor grad styrer kommunes økonomi.Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa en gang at «alt henger sammen med alt». Sånn er det også for det offentlige tjenestetilbudet. Ønsker staten et likeverdig tilbud, må den tørre å innføre et finansieringssystem som legger forholdene til rette for det. Å opprettholde en grunnleggende forskjellsbehandlende finansiering, skaper forskjeller som ikke kan rettes opp ved å innføre eiendomsskatt eller gjennom vedvarende effektivisering av en allerede effektiv tjenesteproduksjon.

Et likeverdig tilbud bygger på en likeverdig finansiering. Skatteinntektene må derfor fordeles som rammeoverføring og ikke ut fra hva den enkelte kommunes innbyggere betaler.

Skrevet av: Per Olav Lund