ESA svekker kommunenes EØS-tilpasning

EFTA-landenes overvåkingsorgan i Brussel kontrollerer at Norge oppfyller sine EØS-forpliktelser. ESAs overvåking knyttes til enkeltsaker og foranlediges av klager eller tips. ESA har mye makt, og det er viktig at maktutøvende organer utsettes for samfunnskritikk. Dette er ikke mindre viktig når organet ligger utenfor nasjonalstaten. Men en diskusjon om ESAs rolle og maktposisjon er dessverre fraværende.

Min studie av kommuners tilpasningsevne til ESAs retningslinjer for salg av offentlig eiendom i forbindelse med et masterstudium i offentlig administrasjon, viser at kjennskap, kunnskap og holdninger til EU-regler varierer.

Noen kommuner iverksetter lojalt, mens andre gir blaffen. Det kan forklares med ulik historisk ballast og forskjellig demografiske og sosiokulturelle påvirkninger. Nærvær av en kyndig presse kan også være avgjørende. Avisene kan skrive om regelbrudd, slik at terskelen for å klage saker inn til ESA blir lavere. ESAs avhengighetsforhold til et informert sivilsamfunn viser at utvelgelseskriteriene for hvilke kommuner som overvåkes, kan bli tilfeldig.

Uavhengig av om Norge skal gå med i EU, er det viktig at norske kommuners syn når fram til Brussel, før regler som påvirker handlingsrommet blir vedtatt. Derfor bør norske myndigheter fastsette strategier for å kommunisere forskjeller i styrings- og forvaltningstradisjoner, befolkningstetthet, geografiske forutsetninger og konkurranseevne, inn i EU-systemet.

Harmonisering til EU bør også innebære tilpasningsstrategier til EUs måte å påvirke beslutninger. Det må lages strategier for å påvirke tolkninger og praktisering av regler. Handlefrihet bør opprettholdes ved å ta aktive politiske initiativ, istedenfor å gjemme seg for ESA.

Det handler om å utnytte handlingsrommet ved å definere egen politikk innenfor rammene. Imidlertid klarer ikke kommunene, ved selvlæring, å implementere regler som endevender tradisjonelle politiske strategier.

EØS-avtalen er blitt betegnet som jusens hevn over politikken. Det er viktig at ESA ikke oppfattes som et redskap for denne metaforen. I så fall kan ESA ses som en juridisk formalist som bidrar til å sinke kommunene i å oppdage EØS-avtalens handlingsrom, istedenfor å være en bidragsyter til det motsatte. Klagesaksbehandling må aldri bli et mål i seg selv i et politisk system. Derfor er samarbeid om iverksettingen viktig for å oppnå ønskede resultater.

For å sikre nok kunnskap og erfaring i en felles strategidanning, må alle potensielle endringskrefter kartlegges og mobiliseres. Kommunene selv, KS, kommunerevisjonene og fylkesmennene kan være potensielle endringskrefter på regionalt nivå. Kunnskapsorganisasjoner som Norge samarbeider med i Europa, som European Institute of Public Administration (EIPA) i Maastricht, departementene og utdannings- og forskningsinstitusjonene er samlet sett krefter som kan mobiliseres til slik strategidanning.

Men ansvaret for å danne en slik styringsstrategi ligger på toppen av hierarkiet, og arbeidet må følgelig initieres derfra.

I utenrikskomiteens innstilling til regjeringens Europamelding, St.meld. nr. 23 (2005-2006) står det: «Vi må reformere vår forvaltning av EØS-avtalen, og Stortinget må mer og tydeligere på banen».

Det kan ikke forventes at kommuner implementerer pliktmessig når regjeringsmedlemmer signaliserer at de er lei av EØS-avtalen, og departementer samtidig ignorerer EU-regler. Denne atferden reflekterer en svekket legitimitet til EØS-avtalen.

Stadig økende kompleksitet vil forutsette nærhet mellom overvåkeren og de som overvåkes. Derfor må balansen mellom kommunenes politiske styring og ESAs institusjonelle autonomi gradvis bli mer preget av verdier som tillit, gjensidighet og åpenhet.

ESA kan få styrket legitimitet som deltaker i utformingen av implementeringsstrategier. I enrolle som strategiutvikler og forebyggende partner, kan ESA tilføre kommunene kunnskap om å utnytte dynamikken i EØS-handlingsrommet. Det kan, i så fall, også styrke EØS-avtalens legitimitet.

Et ESA som derimot markerer distanse fra nasjonalstaten og opptrer som et lukket kontrollorgan, vil svekke egen organisasjons legitimitet. Da kan ESA bidra til at EØS-avtalens legitimitet også svekkes.

Svekket legitimitet til EØS-avtalen, og til ESA, vil føre til at den mentale avstanden fra Brussel til norske kommuner øker. Det kan igjen føre til at kommunene neglisjerer EU-regler i økende grad, i tråd med signalene fra toppen.

Det imøteses derfor at forvaltningen av EØS-avtalen reformeres ved at Stortinget kommer tydeligere på banen.

Uten en politisk styrt kursendring vil ESA fortsette å navigere etter kjølvannet av norske kommuners famlende EU-tilpasning.