Er rus en sykdom?

Sosialdepartementet foreslår at forvaltningsansvaret for rusomsorgen skal deles, og at den delen som ligner mest på behandling, skal overføres til de statlige helseforetakene. Debatten om forslaget dreier seg om hvem som er best til å forvalte, staten eller fylkeskommunen, eventuelt hvem av dem som kan gi størst tilskudd til private institusjoner.

Men hjelper vi virkelig mennesker med rusproblemer best ved å legge enda større vekt på de medisinske sidene ved problemene deres?

Før narkotikaens tid var det drukkenbolten som symboliserte rusproblemet. Han var ofte utsatt for fordømmelse og skam. Derfor var det en lettelse når han kunne få en medisinsk diagnose, som lenge ble kalt alkoholisme.

Etter hvert kom også narkomani og blandingsmisbruk. Det oppsto en hel behandlingsindustri. Men på 1970-tallet begynte forskere i inn- og utland å se nærmere på de problemene som var knyttet til alkohol og andre rusmidler, og fant - til manges overraskelse - at de fleste som ble rammet, ikke kunne kalles avhengige. Det var ulykker, vold, kriminalitet, fattigdom. De største forbrukerne har størst risiko, men også mange andre får sin rikelige andel. Mange kan gå ut og inn av misbruk i ulike faser av livet.

Forskningsbasert kunnskap taler for et bredt folkehelseperspektiv, og fraråder at det legges stor vekt på avhengighet og andre medisinske diagnoser. De kliniske disipliner har lite å fare med når det gjelder effektive tiltak mot rusproblemer. Best er tiltak som mobiliserer et godt sosialt nettverk rundt mennesker som prøver å komme ut av elendigheten. Spesialisert behandling kan bare bli et lite bidrag.

Likevel ropes det nå på mer behandling og mer medisin i Norge. Den som ikke lenger kan bortforklare sitt rusproblem, finner trøst i å få en diagnose. Andre trøster seg med at de ikke har noen slik diagnose, og slapper av i sitt forhold til rusmidler. Dette bidrar ikke til å demme opp for problemene. Vi ser da også at både forbruk og skadeforekomst øker urovekkende.

Sosialministeren har pekt på den dårlige helsetilstanden blant rusmisbrukere. Den er jeg også dypt bekymret over. Rusmisbrukere har stort behov for hjelp fra den vanlige helsetjenesten, hos primærlegen, på legevakta og i annen akuttmedisin. Dette må komme i tillegg til dagens tjenester, og har lite med forvaltningen av den øvrige rusomsorgen å gjøre. Forslaget om å overføre spesialisert rusbehandling til helseforetakene vil ikke gjøre noen som helst forskjell.

Sosialministeren vil komme tilbake til rustjenesten i kommunene, og vil bevare en nisje for spesialiserte sosiale tiltak, som hun vil at foreløpig skal forbli i fylkeskommunen. Men hvis forslaget blir vedtatt, overlates i realiteten det aller meste av den spesialiserte omsorgen til helseforetakene. Det kan bare føre til at folkehelseperspektivet blir ytterligere svekket.

Derfor, Ingjerd Schou, vent med omleggingen til du har drøftet hele feltet. Først får du se på rusproblemet som et samlet samfunnsfenomen. Så får du se hva som kan og bør gjøres i kommunene, og så får du ta stilling til hvor du skal plassere forvaltningsansvaret for det som måtte bli igjen. Forslaget du nå har fremmet, vil bare bidra til en ytterligere medikalisering av et sosialt problem. Det er sikkert ikke det du ønsker, men det er det du vil oppnå. I stedet kunne du sørge for at helsetjenesten slik den er, gjør mer for å gi medisinsk hjelp til rusmisbrukere.

Fylkeskommuner og kommuner skal nå uttale seg om forslaget. Enkelte i fylkeskommunene vil sikkert finne det bekvemt å bli kvitt alt sammen, eller definere så mye som mulig som helsetiltak. Men de bør ikke være for raske til å hoppe på halve løsninger. De bør be om tid og skikkelige avklaringer, og heller ta bryet med å drive videre som nå, inntil et bedre system er tenkt ut.

Østnorsk Kompetansesenter for rusmiddelproblemer har funnet at nær 80 prosent av dem som var til behandling i Hedmark og Oppland, også hadde psykiatriske problemer. Aftenposten tolket det slik at psykiatrien oftest var der først, og at rusproblemene kom deretter. Da jeg offentlig stilte noen kritiske spørsmål til dette, ble jeg oppringt av én av forskerne ved kompetansesenteret, som sterkt understreket at de ikke hadde grunnlag for å si noe om årsak eller virkning. De har ganske enkelt påvist at mange rusmisbrukere også har symptomer av psykiatrisk natur. Det er ikke noe nytt. Min erfaring er at de fleste psykiatriske komplikasjoner blir betydelig mindre når vedkommende har vært rusfri en stund.

Mine kritiske spørsmål kan med like stor rett stilles til alle som framhever psykiatri som sentralt i rusproblematikken. For det første: Hva er årsak og hva er virkning? Min påstand er at rusmiddelet selv, og de menneskelige problemer som tårner seg opp for rusmisbrukeren, som regel vil føre til psykiske vanskeligheter. Derfor er det nødvendig med et oppfølgingsspørsmål, nemlig: Hvordan kan vi sondre mellom psykiatri og andre psykososiale problemer? Vitsen med å foreta en slik sondring er å åpne for et bredere register av tiltak.

For min del ser jeg ingen fornuftig grunn til at rusbehandling skal tvinges inn i det medisinske maktapparatet. Vi må sørge for å organisere slik at også andre profesjoner kan gi likeverdige bidrag.

Men det tredje spørsmålet er likevel det mest vesentlige: Har vi så liten kapasitet for behandling og omsorg at man må ha alvorlige psykiatriske komplikasjoner eller stort illegalt forbruk for å komme inn?

De som arbeider med rusmisbrukere i kommunene kan være vitner. De sliter med å finne plasser. De vet at det må sterke historier til for å slippe inn. Mindre dramatiske, men akk så utbredte rusproblemer blir usynliggjort og forsømt.

Derfor til alle som skal uttale seg om høringsforslaget om rusomsorgen: Ikke sluk argumentet om dobbeltdiagnoser rått! Krev i stedet at det blir satt inn flere og bedre tiltak for rusmisbrukere før det oppstår alvorlige psykiatriske komplikasjoner!

Skrevet av: Helge Kolstad