Er det selvsagt hvem som er daglig leder?

Av Harald Danielsen, leder for KS´ rådmannsutvalg

I den ot.prp.en som fulgte loven kan vi blant annet lese: «Forslagene i denne proposisjonen innebærer en klargjøring av de administrative forhold i kommuner og fylkeskommuner og at administrasjonssjefen vil ha full instruksjonsmyndighet overfor alle ansatte.»

Sitatene forteller altså at «administrasjonssjefen er øverste leder for administrasjonen» og har «full instruksjonsmyndighet overfor alle ansatte».

Opplever alle i kommunene at rådmannsrollen i alle henseende fungerer slik i dag?

Tegn i tiden tyder på at rådmannens posisjon som leder for administrasjonen er under press av to hovedgrunner:

Det synes å være en viss uklarhet omkring hvem som i det daglige er arbeidsgiver i kommunene, rådmannen eller de folkevalgte.

Det synes å være en viss tilbakeholdenhet i mange kommuner med hensyn til å delegere den myndighet til rådmannen som trengs for å utøve den lederfunksjonen som kommuneloven beskriver.

Kommuneloven beskriver et system hvor administrasjonssjefen er «daglig leder» og hvor kommunestyret er «styret» med hensyn til utøvelse av arbeidsgiveriet.

De senere år har det blant annet gjennom folkevalgtopplæringen vært fokus på at kommunepolitikerne har et ansvar også som arbeidsgiver. Dette er selvfølgelig riktig, i den forstand at kommunens ansatte er både tilretteleggere for, og iverksettere av, kommunestyrets politikk. Således er kommunestyret i det alt vesentlige avhengig av å arbeide gjennom de ansatte.

Men dette betyr ikke at kommunestyret eller andre politiske organer, og langt mindre enkeltpolitikere, er tenkt å være beslutningstaker overfor enkeltansatte. Denne rollen er lagt til administrasjonssjefen (rådmannen).

Gjennom en inkurie er kvalitetskommuneprosjektet, som ca. 100 kommuner deltar i, etablert med utgangspunkt i et såkalt «trepartssamarbeid», hvor arbeidsgiversiden framstår som to av partene, politisk ledelse og rådmannen. Hvis det etablerer seg en forståelse av rådmannen som en part på linje med politisk ledelse, oppstår en underlig situasjon.

Rådmannen er ansatt av kommunestyret for dels å gjøre den jobben som kommuneloven definerer, dels å utøve myndighet på kommunestyrets vegne basert på delegasjon. Rådmannen kan da ikke samtidig opptre som likeverdig part med representantene for kommunestyret i arbeidsgiverspørsmål.

For at kommunen skal framstå som en tydelig arbeidsgiver, må det i det daglige ikke være tvil om at rådmannen er administrativ leder, og den arbeidsgiver som de ansatte forholder seg til.

Kommunelovens §23 og §24 overlater for en stor del til kommunestyret å bestemme hvilken myndighet administrasjonssjefen skal ha i utøvelsen av sin rolle som daglig leder.

Det kan spores tendenser til at kommunestyrer rundt omkring i landet tar tilbake for eksempel ansettelsesmyndighet fra rådmannen til politisk organer.

I løpet av 2008 har det fått en viss oppmerksomhet at mange rådmenn slutter/trekker seg/må slutte i jobben. KS har lagt fram en forskningsrapport som dokumenterer hvor mange det dreier seg om, og tallet er høyt. Det mest bemerkelsesverdige i rapporten er imidlertid at mange slutter etter bare ett til tre år i stillingen. Og av dem som slutter etter kort tid, er det et stort antall kvinner.

Kan uklare roller være noe av grunnen til at mange nyansatte rådmenn ikke finner seg til rette?

Kan uklare roller være noe av forklaringen på at vi tilsynelatende oftere enn før kan lese om konflikter mellom rådmenn og det politiske miljø i kommuner landet over?

Kan det være slik at politikernes arbeidsgiverrolle de senere åra er blitt overkommunisert, med det resultat at kommunelovens formuleringer om administrasjonssjefens uomtvistelige rolle somøverste administrative leder er kommet i bakgrunnen? Og da med den følge at det oppstår uklarhet?

Det er en selvfølge at kommunene opptrer som profesjonelle organisasjoner med en klar arbeidsgiverpolitikk og en mest mulig entydig myndighetsstruktur. Det er ikke noe som tilsier andre prinsipper for arbeidsgiveri i kommuner enn i statlige etater og private bedrifter.

Uklarhet om roller bidrar verken til god ledelse eller god kvalitet.

Kanskje tid for en ny debatt om arbeidsgiverrollen i kommunene?