En demokratisk systemfeil

Vestlige politikere har i de siste månedene pøst på med tiltak for å motvirke den økonomiske krisen. Deres handlekraft er påfallende, dersom man kontrasterer den mot de relativt puslete tiltakene mot klimakrisen. Hvis vi ser på vår egen regjering, skryter den av å bruke mer penger enn noen andre for å få de økonomiske hjulene i gang igjen, mens den bare så vidt har begynt omleggingen av økonomien i en grønn og bærekraftig retning.

Stoltenberg-regjeringen stiller 100 milliarder kroner til rådighet for å få fart på kredittmarkedet igjen, uten at det stilles et eneste spørsmål om kostnadseffektivitet. Når det gjelder vindmøller, derimot, skjer det nesten ingenting fordi Regjeringen insisterer på å tenke kostnadseffektivitet, og da blir det mer fornuftig å satse på fjernvarme og energiøkonomisering.

På lang sikt er det liten tvil om at klimakrisen er mer truende enn økonomikrisen, men det er uvesentlig for de politiske beslutningssystemene. Det er de kortsiktige betraktningene som betyr noe, og på kort sikt er det viktigere å få den økonomiske veksten tilbake.

I alle demokratier er det mekanismer for å motvirke kortsiktighets-press og flertallstyranni: Rettsregler og domstoler, særskilte flertallskrav for å endre Grunnloven, vekting av ulike stemmer, overhus og senater.

Men det er et kontinuerlig press på ordningene som skal forsinke eller moderere folkeviljen. Uten at det har noen praktisk betydning, er det illustrerende at Stortingets inndeling i Odelsting og Lagting forsvinner etter denne stortingsperioden. I Storbritannia kommer Overhuset stadig i vanry fordi en del av lordene ser ut til å være mer opptatt av å berike seg selv enn av å kontrollere det opinionspressede Underhuset.

Alternativet til de formelle bremseklossene i politikken er ulike selvinbindingsmekanismer. På noen områder er det konstitusjonell sedvane som hindrer forandring, på andre er det ulike regler. Handlingsregelen er et eksempel på hvordan flertallet av politikerne ordner seg slik at de kan la være å gi etter for det man antar er et folkelig press for å bruke så mye penger at økonomien settes over styr.

Det urovekkende for dem som er opptatt av klimaet, er at de fleste politiske selvbindingsmekanismer er et resultat av erfaring. Politikerne går med på å begrense sin pengebruk fordi historien har lært dem en god del om konsekvensene av å bruke for mye. Politikerne, og den politiske offentlighet, har ingen erfaring for hva som kan skje med klimaet, dersom vi fortsatt satser på kombinasjonen av økonomisk vekst og internasjonale forhandlinger - i den rekkefølgen.

Erfaringen mangler, men forutsigelsene er det mange av. De må til og med sies å være kvalifiserte. FN s klimapanel er så bredt sammensatt og så nyansert i sine konklusjoner at det for en ansvarlig politiker må være riktig å rette seg etter dem. Men hvordan skal han eller hun gjøre det?

Selv om flertallet av velgerne ganske sikkert tror på klimaekspertenes prognoser, er de usikre på konsekvensene akkurat for dem. Ettersom problemet er globalt, blir det også lett å la være å gjøre noe, fordi det alltid er noen andre der ute som ikke gjør like mye. Hvorfor skal vi kjøre mindre bil, når amerikanerne ikke gjør det?

For den enkelte politiker og for det enkelte land, kan det bli nesten håpløst å vedta de tiltakene man egentlig mener er nødvendig. Og når den enkelte er maktesløs, er det systemet det er noe galt med.

På et område har en stor del av verdens politikere anerkjent feilen. De erkjenner at de nasjonale beslutningssystemene er utilstrekkelige, og arbeider for global samhandling.

Men, det går tregt på den internasjonale arena. Skal man nå målet om å hindre en temperaturøkning på mer enn to grader, må det høyst sannsynlig gjøres noe kraftfullt også innenfor landegrensene. Det er ikke lett å se hvordan, medmindre det skjer noe med klimaet eller miljøet som får folk flest til å føle trusselen som reell og konkret.

Sannsynligvis er det også for sent å reformere det politiske systemet. Men man kunne i det minste starte diskusjonen om hvordan man i et moderne mediesamfunn kan ha et langsiktig innrettet politisk system. Framtiden i våre hender har foreslått en miljø-høyesterett - en prøving av politikken opp mot noen nærmere bestemte miljøstandarder.

Man kunne tenke seg at noen politikere ble valgt for en lengre periode uten muligheter til gjenvalg. Det er mulig å tenke seg en slags sentralbankordning - når politikerne lar Gjedrem styre renten, hvorfor kan de ikke la SFT bestemme strømprisen?

Mye er mulig, bare man erkjenner at det ikke er politikerne, men systemet som er problemet.

Skrevet av: Aslak Bonde