En berg-og-dal-bane uten ende

De siste ti årene har kurven over kommunenes netto driftsresultat sett ut som en svimlende berg-og-dal-bane. Opp- og nedturene er blitt krappere enn vanlig på grunn av Bondevik-regjeringens økonomiske hardkjør fram mot 2003 og Stoltenberg-regjeringens økonomiske gavepakke i 2006.

For rådmenn, økonomisjefer og kommunepolitikere er berg-og-dal-banen vanskelig å håndtere. De må forholde seg til de politiske konjunkturene i tillegg til de økonomiske, og det gjør at kommunene må leve med en større uforutsigbarhet om sine egne inntekter enn de fleste bedriftsledere - med det vesentlige unntak at kommunenes ikke kan gå konkurs og/eller miste sine markeder.

Det er ingenting nytt i dette, men illustrerer denne kommentarens hovedpoeng: Et mer stabilt styre på riksplan har ikke gitt mer forutsigbarhet for kommunene - stikk i strid med hva det ble gitt inntrykk av før valget i 2005.

Én ting er blitt bedre. Kommunene får nå allerede i oktober vite hvor store overføringene fra staten blir neste år. I mindretallsregjeringenes tid fikk man ikke svar på dette spørsmålet før etter budsjettforliket i Stortinget - en gang i november. Så er da også det den eneste forbedringen det er mulig å se, dersom man bare vurderer et flertallsstyre i forhold til forutsigbarhet for kommunesektoren.

Den viktigste årsaken er selvfølgelig at dagens regjering, selv om den er såkalt kommunevennlig, står under akkurat det samme presset som alle sine forgjengere: Den skal bruke relativt lite oljepenger, samtidig som den skal tilfredsstille velgernes ønsker om mer velferd på en rekke ulike områder. De rød-grønne klarer kanskje å gi litt mer penger til kommunesektoren, men dersom pengene ledsages av flere krav, går vinningen opp i spinningen. Handlingsrommet blir like uforutsigbart som tidligere.

På noen områder er det også slik at en flertallsregjering kan tilrettelegge for flere politiske omkamper enn vi har tradisjon for i dette landet. Her er et eksempel:

Denne uken vedtar Stortinget et nytt inntektssystem for kommunene, men Høyre truer allerede med omkamp etter valget neste høst, og sannsynligheten er stor for at partiet får det, fordi dagens regjering ikke klaret å komme opp med et system for å veie de ulike kommunenes utgifter opp mot hverandre. Så lenge utgiftsfordelingen kommer opp til debatt i neste valgperiode, er det også åpnet for ny debatt om inntektene. Da er det sannsynlig at dagens rød-grønne koalisjon er historie, og SV, Sp og Ap vil i en viss grad være fristilt.

Det igjen vil føre til at partienes primærstandpunkter blir plukket fram igjen - noe som åpner for at det igjen blir flertall for å sende selskapsskatten tilbake til kommunene, og for at kommunene skal bli mindre avhengige av statlige overføringer enn de nå kommer til å bli.

Dette er et pikant poeng ved flertallsstyret: Relativt små partier i en flertallsregjering kan få stor innflytelse i enkeltsaker, men de vil miste den straks flertallsregjeringen går i oppløsning. I slike saker vil kompromisser innad i en flertallsregjering være langt mindre bærekraftige enn de kompromissene som gjøres i Stortinget. Politikken blir mer vinglete enn den ellers ville ha vært, dersom man har et tidsperspektiv som er lenger enn fire år. Dette kan absolutt vise seg å gjelde i det prinsipielt viktig spørsmålet om hvor kommunene skal få hoveddelen av sine inntekter fra (skatteyterne eller staten) og i spørsmålet om selskapsskatten.

Kampen om fylkeskommunene kommer trolig også til å bli tatt opp igjen etter valget. På dette området er det ikke sikkert at det hadde spilt noen rolle om vi hadde hatt en flertallsregjering eller ikke. Motsetningene i partiene, og mellom mange fylker, er slik at det kanskje ikke hadde skjedd noe uansett. Det viktige poenget er imidlertid at flertallsregjeringen ikke har utnyttet sin makt i denne saken, og det er stikk i stridmed hva som ble lovet før valget i 2005. Da ble det sagt at en regjering med flertallet bak seg i Stortinget ville hogge over de gordiske knutene. Interessekampen som lammet de folkevalgte skulle ikke på samme måte kunne passivisere regjeringen.

Det interessante i denne saken er at lammelsen innenfor regjeringen har vært mindre synlig enn om den hadde vært i Stortinget. Regjeringspartiene har bestemt seg for å si at man har løst fylkesproblemenes problem ved å gi dem noen små tilleggsoppgaver her og der. Når opposisjonspartiene protesterer på en slik fremstilling, er det uinteressant for pressen, fordi protestene ikke fører til noe.

Dersom man tenker seg at vi i denne fireårsperioden hadde hatt en mindretallsregjering, ville det ha blitt mer offentlig oppmerksomhet om regionreformen. Det kunne ha endte med at absolutt alle partier utenom Frp valgte å dekke over fylkeskommunenes utilstrekkelighet, men det kunne også ha endt med at det ble en åpen diskusjon der det ble klart for alle partistrategene at det var nødvendig å gjøre noe drastisk - noe som kunne ha gitt større stabilitet på lang sikt.

Skrevet av: Aslak Bonde