Elektronisk brennemerking

Dette temaet omtales gjerne som «retten til å bli glemt». Offentlig uthengning kan være berettiget, men bør likevel avsluttes etter noen år. I mange tilfeller er det imidlertid riktigere å si: Retten til at mediers vridde framstilling skal bli glemt.

Som ansvarlig for alt liv i kommuneadministrasjonen, skal det ikke mye til før en rådmann utsettes for mediekjør. Han eller hun bør da sette alt inn på å «stå oppreist i mediestormen». La deg ikke friste av etterlønn til å si opp. Bit deg fast i stillingen! Og bit saklig fra deg! Legg deg flat om nødvendig, men servilitet inngir ikke respekt.

Dersom det likevel ender med at du sier opp stillingen, har du sikkert en sammensatt begrunnelse. Hvis det også inngår private grunner – familie eller helse – så ta dette med i begrunnelsen som du gir offentlig!

Aviser har i utgangspunktet begrenset leserkrets og kort levetid. Gamle aviser kastes, og et par dager senere er det få som husker hva som sto i dem. Slik var det fram til millenniumsskiftet. Internett har gitt avisene et liv etter døden. Gjennom Internett distribueres avisartiklene til alle interesserte i all overskuelig framtid – kort sagt til alle alltid.

Gapestokken ble avskaffet i Norge i 1848, da de gamle middelalderlovene ble revidert. Uthenging i presse og Internett kan sies å være en moderne – elektronisk – gapestokk

Ove Skåra, informasjonsdirektør i Datatilsynet, har imidlertid påpekt at brennemerking er en mer treffende parallell: «Den moderne gapestokken har mer trekk av en enda verre straffereaksjon fra vår fortid, nemlig brennemerkingen. Ydmykelsen over å ha stått i en gapestokk til allmenn spott og spe var jo noe du kunne la gå over i glemmeboka etter hvert – komme videre i en alminnelig hverdag og liv. Et brennemerke svidd inn i hånda eller i pannen derimot, måtte du leve med hele livet … Uthenging på Internett gjør at folk blir straffet lengre, kraftigere og ikke minst mye mer uforutsigbart enn tidligere» (foredrag 21.4.2010).

Kombinasjonen av presse og Internett medfører helt nye livsbetingelser for menneskene på et så fundamentalt område som renommé. Den grenseløse pressefriheten går på bekostning av ganske mange borgeres omdømme. Hva kan gjøres med systemet?

Én løsning er datostempling av negative personoppslag, noe pressen selv burde ta initiativ til ut fra yrkesetikk. Etter et par år bør artiklene automatisk avindekseres, det vil si gjøres utilgjengelig for søkemotorer, slik regnskapsbilag kastes etter noen år i arkivet. Også Viktor Mayer-Schonberger, amerikansk professor i regulering av Internett, går inn for «expiration dates in electronic files» (boka Delete 2010).

Ove Skåra påpeker imidlertid at dette er urealistisk: «Hva kan vi så gjøre for å motvirke de verste skadevirkningene av krenkelser på Internett? Vel. Vi har jo her i Norge et regelverk som i noen grad regulerer dette. Det er bestemmelser i straffeloven om krenkelser av privatlivets fred, og i åndsverkloven om bruk av bilder. Dessverre, mener Datatilsynet, så vil imidlertid straffelovens bestemmelse om ærekrenkelse ganske snart bli fjernet. Årsaken til dette er, ifølge Justisdepartementet, at man i praksis ikke lengre får dømt noen etter denne bestemmelsen. Ytringsfriheten har forrang.»

Jungelens lov vil m.a.o. fortsette å råde i mediene. Informasjonsliberalismen er kommet for å bli.

Som følge av den statlige pressestøtten, harNorge verdensrekord i antall aviser per 10.000 innbyggere. Norge har dermed et stort antall kilder for Internett-publisering. De mange og små avisene har rett og slett for lite å skrive om, noe som forsterker tendensen til tabloide oppslag. Elektronisk brennemerking forekommer sannsynligvis hyppigere i Norge enn i andre land.

Med Internett er avisene blitt brennemerkingssmier. Det er godt at landet har en fri presse, men trenger vi så mange aviser?