Eiendomsskatt – Høyesteretts siste ord

Den 24. mars i år avsa Høyesterett dom i en eiendomsskattesak mellom Lindås kommune og testsenteret for CO₂-fangst på Mongstad (TCM DA). Høyesterett tok stilling til om testsenteret var et «verk og bruk» i eiendomsskattelovens forstand.

Høyesterett kom til at testsenteret var et såkalt «industrielt verk», og dermed et verk og bruk. Men flere kommuner enn Lindås kan glede seg over både dommen og Høyesteretts betraktninger. Vi representerte kommunen, som vant saken med god margin i alle tre instanser.

Det spesielle i saken var at testsenteret nettopp er et testsenter. Anlegget har til formål å finne ut hvordan fangsten av CO₂ kan gjøres på en mest mulig effektiv måte. CO₂ blir fanget, men sluppet ut i luften igjen.

Staten har også vært en betydelig bidragsyter for at prosjektet kunne realiseres. Staten ved Gassnova eier 75,12 prosent av TCM DA. Statoil ASA har en eierandel på 20 prosent, mens AS Norske Shell og det sørafrikanske selskapet Sasol eier 2,44 prosent hver. Byggekostnadene utgjorde nesten 6 milliarder kroner.

I dommen uttaler Høyesterett innledningsvis at anlegget er av industriell karakter, og at man da har – i alle fall i utgangspunktet – med et industrielt verk å gjøre. Har man sett anlegget, er det lett å være enig med Høyesterett her.

Høyesterett reiste deretter spørsmålet om det også kreves at det foregår produksjon i anlegget, og at denne skjer i økonomisk øyemed eller er av økonomisk karakter. Dette var sakens kjernepunkter, i det TCM DA hevdet at det verken foregikk produksjon eller at denne i så fall skjedde i økonomisk øyemed.

At det for «industrielle verk» må stilles et krav til produksjon, kunne kommunen slutte seg til. Mer interessant var derfor hva som skal til for at det foreligger produksjon. Var CO₂-fangst en form for produksjon i eiendomskattelovens forstand? Og hadde det noe betydning at fanget CO₂ bare ble sluppet ut i friluft?

Høyesterett svarte bekreftende på at CO₂-fangst var en form for produksjon, og viste til tidligere rettskilder. Det var tilstrekkelig at det foregikk tekniske og kjemiske prosesser, ikke at det forelå noe egentlig sluttprodukt i tradisjonell forstand. I tillegg ble det sagt at det etter dagens språkbruk og tekniske forståelse, måtte prosesseringen på TCM kunne betegnes som produksjon. Høyesterett la altså til grunn at produksjonsbegrepet er dynamisk, og at det aktuelle sluttproduktet ikke er det sentrale.

Høyesterett svarte også bekreftende på at anlegget drev produksjon i økonomisk øyemed. Dette til tross for at TCM argumenterte med at anlegget var ideelt begrunnet, det var drevet med betydelig statlig bistand og hadde ingen avkastningsevne. Høyesterett viste til at verket måtte vurderes ut ifra en målsetting om å skape økonomiske verdier.

Det mest gledelige med dommen er likevel den prinsipielle avklaringen knyttet til økonomisk formål. Må eiendomsskatten reserveres anlegg som skaper økonomiske verdier?

Høyesterett svarte benektende. At det foregår verdiskapning i anlegget er etter dette kun et argument, ikke et vilkår for at man står overfor et «verk og bruk» i eiendomsskattelovens forstand.

Saken har også samfunnspolitiske sider. Motparten argumenterte, i kontrast til hva de hevdet under høringen i Stortinget i januar, at anlegget ikke skapte noen verdier, noe som i tilfelle være et brudd med Stortingets uttrykte forutsetninger og forventninger til anlegget. Det ble de heldigvis ikke hørt med.

Teknologi og teknologiutvikling er blitt en stadig større innsatsfaktor i moderne økonomi. Den rent faktiske verdiskapningen kan imidlertid være utfordrende å stadfeste. Men i lys av Høyesteretts siste ord, må ikke verdiskapningen stadfestes. Den trenger ikke engang å være til stede.