Folket må være med, og for at det skal skje, trengs en holdningsendring, mener Siri Spillum. Illustrasjonsfoto: Thomas Olsen, NTB scanpix
Folket må være med, og for at det skal skje, trengs en holdningsendring, mener Siri Spillum. Illustrasjonsfoto: Thomas Olsen, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Det nye kongeriket Norge

For å lykkes med sammenslåing, er én ting åpenbar: Folket må være med!

For å få med alle, trengs en holdningsendring. Vi må tenke større, og tørre å se nye muligheter!

Det er blitt sendt ut varsel at kommuner skal slås sammen. Det kjempes. Frontene hardner til. Argumentene står i kø. Motstanden er til å ta og føle på. Den griper om seg. Det snakkes. På butikken og på jobben.

Hvor skal det ende? Må vi flytte til storbyene alle sammen? Blir det som i Sverige? Hvor skal det bli av den lokale kulturen, kuene på beite, stedets spel, hjørnesteinsbedriften, handel og skole? Hva ligger egentlig bak denne reformviljen? «Sikkert noe lureri!»

Det tviholdes på bygdas skatter. Bare tanken på at flere skal forsyne seg av dem, setter sinnene i kok. Eller forresten, kan det bli flere retter på bordet? En pluss en er da to, kanskje tre.

Stedets ukronete konger kjenner alle. Hva mener de om varslet? Ja eller nei, eller kanskje tja! For en står makten på hell, mens nabokongen ser på nye muligheter for seg og folket. Før nye posisjoner skal fordeles, skapes allianser og forhåpentligvis framoverlente vyer. Det er her slaget om det nye kongeriket skal stå!

Hva er det vi vil? Før vi stiller spørsmålet, må stridsøksen mot naboen legges ned. Forsmåddhet fører verken til skaperglede eller lagånd.

Må vi ta stilling til sammenslåingen? Kan vi ikke bare fortsette som før?

Ifølge varslet kan vi ikke det. Økonomiske beregninger viser klar tale. Derfor er det på tide at partene viser fram hva de har å by på. Alt må på bordet. Intelligente og smarte løsninger på tvers av tidligere grenser skal danne ny giv.

I så måte kan Albert Einsteins sitat være til inspirasjon: «Vi kan ikke løse problemer ved å bruke samme tankegang som vi brukte da vi skapte dem!» Vi må tenke nytt! Lettere sagt enn gjort!

For å lykkes med sammenslåingen, er det er allikevel én ting som er åpenbart: Folket må være med!

For å få med alle, trengs en holdningsendring. Vi må tenke større, og tørre å se nye muligheter! Kunnskap og erfaring må deles, og nye hoder som ser andre løsninger, må ønskes velkommen.

De unge har i så måte en nøkkelrolle. Vi må alle ta ansvar til å bidra til felles løft. Lett er det nødvendigvis ikke, det viser valgresultatene. Så hvor skal vi finne lysten til å spa nye tak? Jo, vi kan begynne med å se i dypet av folkesjela.

Hvem er vi?

Som folk har vi kjempet, noe vi ble minnet på i filmen om Birkebeinerne. Vi har overlevd karrig jord, og nabofeider. Stolt har vi vernet om «kongssølvet». Dugnadsånden har vært vårt varemerke. Når alle bidrar, blir det fort bra.

Har vi forspist oss?

Lenge har vi forsynt oss av det svarte gullet, og bordet har vært dekket av alskens retter. Det er blitt mindre av dem nå. Det vernes om restene. Blir det ikke nok?

Hva med å snu litt på tankegangen? Fra å verne og tviholde på eget, til heller å se nye muligheter med nye kombinasjoner av både ideer, kunnskap og folk? Da først snakker vi om å være et framoverlent folkeferd.