Det må bli umulig å lukke øynene

Eleven går stille inn skoleporten og håper at ingen ser henne. Hun finner ofte ytterklærne ute i søppelkassene. SMS-er som forteller hvor ubrukelig hun er, tikker inn hele døgnet. Det er dans i gymtimen. «Finn en partner», sier læreren. Hun blir alltid til overs.

Det regjeringsoppnevnte Djupedalutvalget legger i morgen fram sin rapport der de har sett på hva som må til for å bedre skolemiljøet og redusere mobbing i skolen. Dagens regelverk skal under lupen. Utvalget skal systematisere kunnskap og vurdere om skolene har gode nok redskaper til å kartlegge uønskete situasjoner og vurdere virkemidler og tiltak som må til for å oppnå gode skolemiljøer.

Elevundersøkelsen for 2014 viser en nedgang i andelen elever som svarer at de blir mobbet to til tre ganger i måneden, eller mer. Likevel leser vi stadig historier om barn og unge som er blitt mobbet over lang tid, og som sitter igjen med det store spørsmålet: Hvorfor gjorde ikke de voksne noe?

Det er en utfordring for KS at mange av de voksne barn og unge møter, arbeider i kommunens skoler, barnehager og SFO. For KS er det derfor viktig å se på hvordan kommunene kan styrkes i arbeidet mot mobbing.

Ikke lukke øynene

Jeg håper at Djupedalutvalget ser på de ulike fasene i arbeidet mot mobbing. Det må rettes søkelys både mot forebygging, det å stoppe mobbing, hva som må gjøres når det har gått galt, og tiltak som kan reparere et skadd skolemiljø.

KS ønsker at utvalget retter oppmerksomheten mot hva vi voksne skal gjøre, enten vi er foreldre eller ansatt i kommunene. Målet må være å gjøre det umulig å lukke øynene.

KS er stolt over alle ansvarsbevisste ansatte i kommunene som arbeider for at barn og unge skal ha et godt skolemiljø. Når det likevel foregår mobbing det ikke reageres på, er det grunn til å spørre hvorfor. KS vil i denne sammenheng peke på fravær av felles holdninger, manglende rutiner på hvem som skal gjøre hva, manglende kunnskap om hva som konkret virker, og ikke minst vilje til å gjennomføre det vi vet virker.

Hvem vil støtte meg?

Mange synes det er vanskelig å se hva man kan og bør gjøre. Når elever mobbes, skal både den mobbete og mobberen/mobberne tas vare på. I tillegg kommer alle «tilskuerne».

Spørsmål som dukker opp hos en lærer, kan være: Hvem vil støtte meg? Har skolen og kommunen rutiner for hva jeg og andre skal gjøre? Blir jeg stående alene som den læreren som ikke klarer å ha orden i klasserommet mitt og foreldremøter der ingen blir enige om noe som helst?

Jeg håper at Djupedalutvalget kommer med forslag til hvordan kommuner kan utvikle egne rutiner som sikrer at lærere som stopper mobbing, vet at de ikke blir stående alene, men at de har kolleger, skoleledelsen og kommunen i ryggen. En samarbeidsorientert skolekultur og behov for kollektiv praksis må også omfatte skolemiljøet.

Alvorlige mobbesaker gjør at det er fristende å etterlyse flere lover. Det er alvorlig at kommuner bryter loven. Vi forstår at det må kunne reageres mot skoleeiere som ikke griper fatt i alvorlige mobbesaker. Likevel er det viktig at oppfølgingen av Djupedalutvalgets utredning ikke først og fremst skal bli en diskusjon om straffereaksjoner overfor kommunene. Da vil mange andre og mye viktigere innsatsområder i kampen mot mobbing bli skadelidende.

Sammen med Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) gjennomfører KS nå et prosjekt om beredskapsteam mot mobbing. Beredskapsteamene skal ta tak i situasjoner der foreldre og elever opplever at skolene ikke gjør det de skal, eller situasjoner der skolen ikke har kompetanse og myndighet å løse saken.

Vilje til handling

«Den gode skoleeier» er et KS-program som har som mål å gjøre lokale politikere og kommunenes administrative ledere til bedre skoleeiere. KS vil videreutvikle programmet slik at flere kommuner og fylkeskommuner deltar og at nye temaer kommer til.

Jeg håper Djupedalutvalgets innstilling vil gi kunnskap og inspirasjon til å videreutvikle skoleeierprogrammet til også å omfatte arbeid med mobbing og læringsmiljø.

Kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker, er viktig. Men, er det ikke vilje til handling ut fra en klar etisk forpliktelse, hjelper verken kunnskap eller straff. Derfor håper jeg at Djupedalutvalget prioriterer virkemidler og tiltak som bidrar til etisk refleksjon og påfølgende handling, enten dette er på skole- eller kommunenivå. Da kan det videre arbeidet mot mobbing rettes inn mot handlinger som gir alle elever et skolemiljø som fremmer både helse, trivsel og læring.

Hvis det blir umulig å lukke øynene for mobbing, trenger kanskje ikke den ensomme jenta å finne klærne sine i søppeldunken, danse alene eller lese vonde SMS-er i framtiden.