Det fortrengte vedlikeholdet

I en vanlig kommunal budsjettprosess tas det gjerne utgangspunkt i de aktiviteter som kommunen allerede har i gang. Det gjøres så anslag på de utgiftene som disse genererer. Et gjennomgående problem for kommunene er at man ikke har et klart nok bilde av de reelle kostnadene ved aktivitetene. Man må derfor gå til regnskapene for å gjøre anslag over de utgifter man forbinder med dem. (Nå er det en forskjell mellom begrepene kostnader og utgifter, men jeg skal la denne distinksjonen ligge her.)

Et hovedkrav til et kommunalt budsjett er at det skal være i balanse - utgiftene skal være like store som inntektene. Det som da er en underliggende fare, er at utgiftene/kostnadene blir underestimert for i det hele tatt å gi tiltakene plass i budsjettet. Hvor utbredt dette er, er nok forskjellig fra virksomhetsområde til virksomhetsområde og fra kommune til kommune.

Et annet trekk ved budsjettprosessen er at det er de mest synlige tiltakene som får sine talskvinner- og menn og dermed får prioritet. De mindre «synlige» tiltakene blir gjerne taperne i budsjettprosessen. Og her er jeg framme ved det utsatte vedlikeholdet - eller rettere - det fortrengte vedlikehold av realkapitalen, de bygninger og anlegg som kommunene eier.

Mediene avlegger av og til kvaliteten på denne realkapitalen en visitt. Da får vi oppslag om murpuss som faller ned, toaletter ved skolene som ingen - av forståelige grunner - vil bruke osv.

Det er et gjennomgående problem for offentlig sektor at realkapitalen/konsumkapitalen, ut ifra sitt økende nivå, vil legge beslag på en større og større del av driftsutgiftene. Behovet for vedlikehold er en funksjon av den totale realkapitalen - dvs. summen av gamle og nye investeringer.

Innenfor den statlige veisektoren, for eksempel, ser det ut til at denne erkjennelsen har våknet til gagns. Her er reparasjoner og vedlikehold i stor grad planlagt på bekostning av nyinvesteringer. Det har reist seg lokale protester mot dette, men da er det fristende å komme med et motspørsmål: Hva i all verden skal vi med veier som ikke er kjørbare eller tunneler som det er direkte farlig å kjøre gjennom?

En leder i Dagens Næringsliv omtalte problemstillingen offentlig vedlikehold. Her skrev avisa direkte at festivitas og snorklipping bør vike til fordel for et større fokus på det som er blitt oppfattet som mer trivielle aktiviteter, som reparasjoner, murpussing, maling, taktekking osv. Fylkesmenn og statsråder bør derfor finne seg i å få mindre glans rundt seg ved åpning eller fullføring av nye prosjekter, het det.

Dersom dette har med forfengelighet på riksplanet å gjøre, så tror jeg at den er like stor på lokalplanet - minst.

Det fortrengte vedlikeholdet har også en annen side ved seg. Det reduserer ofte direkte effekten av tiltaket som investeringen er knyttet til - les gjerne kvaliteten på tjenesten. Dette kan være et argument for å legge ansvaret for vedlikeholdet (i hvert fall finansieringen og bestillingen av det) til den delen av organisasjonen som har ansvar for selve tjenesten som er forbundet med realinvesteringen. Men selvsagt er det argumenter som også trekker i andre retninger for organisering og ansvar.

Det må i denne sammenheng være plass til en liten historie som er både sjarmerende og tragisk. Den illustrerer poenget mitt godt. En av mine medarbeidere fortalte at hennes døtre hadde fortalt at de, i løpet av sin skoletid, aldri hadde benyttet toalettene ved skolen de gikk på. «Dei såg så forferdelege ut!» sa de. Det skal vel liten fantasi til for å tenke seg hvor disse jentene hadde tankene sine når det led mot slutten av skoledagen. Neppe mot undervisningen.

Kapitalslitet i kommunal sektor er etter «kommuneregnskapets definisjoner» like oppunder 20 milliarder kroner per år. For å sette dette inn i en «realøkonomisk» makroramme, kan beløpet holdes opp motdet økonomiske løft som den rød-grønne regjeringen ga kommunene det første året etter at de hadde overtatt. 5,7 eller 5,4 milliarder kroner - alt etter hvordan man regner - besto «løftet» i. Dette tilsvarer mindre enn en tredel av det totale kommunale kapitalslitet et enkelt år. Dersom nå kommunenes eget bidrag til vedlikeholdet bare ligger på 30-40 prosent av behovet, så er egentlig dette ene statlige «løft» ikke så imponerende.

Det er god økonomiforvaltning å innrette det kommunale vedlikeholdet på en fornuftig måte. Det som er en bekymring, er at de som sitter med ansvaret for virksomhetenes totalbudsjett, ofte får økonomiske rammer som skal dekke alt under virksomhetenes ansvar. Dette blir ugreit dersom behovet for vedlikehold er underestimert ved fastsetting av rammene.

I finansiell sammenheng har jeg sett noen illustrere det offentliges realkapital som en møllestein festet rundt forvaltningens «hals». Kombinasjonen dypt vann og tung møllestein ender som regel tragisk.