Det er ingen skam å snu

Nå sender kommuner i hele landet folk til Danmark for å studere erfaringene fra den store kommunereformen, hvor 271 kommuner ble redusert til 98. Selv om et studieprosjekt og evalueringer for lengst har konkludert med at Danmark sparte lite på å slå sammen kommuner, og misnøyen i befolkningen er stor. Men hvorfor dra til Danmark?

Hvorfor ikke stikke innom Fredrikstad for å høre om hva de mener om storkommunen i Onsøy, Borge, Kråkerøy og Rolvsøy? Hvorfor er det ikke foretatt en evaluering av de store kommunesammenslutningene som fant sted i 90-årene?

Stadig færre folkevalgte fra de tidligere Østfold-kommunene sitter nå i kommunestyret i Fredrikstad. Fremmer det demokratiet? Byråkrati og lønnskostnader har vokst voldsomt, og den kommunale gjelda i småkommunene har økt fra i underkant av 10.000 til mer enn 70.000 kroner per person.

Se til Oslo

Men hvorfor ikke se på vår største kommune, Oslo? Her er man blitt nødt til å dele kommunen opp i mindre «kommuner», som styres av såkalte bydelsutvalg – med manglende mandater og omtrent ingen penger. Gir det bedre velferdstilbud og større likhet for loven?

Hvorfor ikke ta en titt på den store sykehusreformen? Er for eksempel Akershus universitetssykehus (Ahus) blitt bedre, billigere og mer effektivt? Er ventelistene blir kortere, sykehustabbene færre og har korridorpasientene forsvunnet?

Hvorfor er det ingen som lurer på hvorfor man har gjenopprettet en rekke kommuner i Sverige, som tidligere var slått sammen med nærmeste storby, for eksempel Växholm, Trosa, Salem, Nykvarn og Knivsta? Hvorfor kjempet disse kommunene seg til atskillelse etter mange år?

Kanskje vet disse kommunene noe som Sanner og Solberg burde vite? I Knivsta var det en hard storm om manglende skoleutbygging og milelang bussing av elever som til slutt fikk en aksjonsgruppe av foreldre til å reagere og kjempe seg til en løsrivelse.

Fra besparelse til bekymring for fagmiljøene

Nå snakker man ikke lenger om besparelse ved en kommunereform. Det er for lengst fastslått at en stor kommune slett ikke er billigere i drift enn en middels stor kommune. Velferdstilbudet i storkommunen er blitt dårligere, demokratiet er blitt dårligere og byråkratiet har svulmet kraftig opp, sammen med lønnskostnadene.

Nå snakker man bare om manglende fagmiljøer. Det er vel derfor man legger ned lokale sykehus og fødestuer, og lar pasienter med livstruende sykdommer stå i kø i månedsvis, mens stadig flere barn fødes i taxier og privatbiler?

Legedekningen i Norge er blant de beste i OECD-landene og den beste i Norden, så disse fagfolk er tydeligvis ikke mangel på. Men hvis alle skal jobbe i de store sentraliserte gigantsykehusene, forstår man jo problemet fra en lokal synsvinkel.

At det er mangel på jordmødre har sikkert sin gode grunn, men dette er et separat problem, og har ingen ting med kommunestørrelsen å gjøre. Det er også mangel på sosionomer, men med stadig mer fremmedgjøring og de problemer som politikerne lager for folk flest, vil storkommunene ha behov for enda flere sosionomer. Kommunereformen vil heller forsterke dette behovet, ikke løse det.

Det er stor mangel på ingeniører i Norge. Men nyutdannete ingeniører skyr Kommune-Norge. Hvorfor vil 74,4 prosent av ingeniørene jobbe i det private marked? Er ikke dette også et separat problem, som har noe med lønn og arbeidsoppgaver å gjøre? Høyre elsker jo privatisering, så hvorfor ikke se en sammenheng og en mulighet her?

Hvis hele ønsket om en stor kommunereform i Norge kun har med fagmiljøer å gjøre, hvorfor løser man ikke dette problemet? Men det skulle vel ikke ha noe med statlig ansvarsfraskrivelse å gjøre? Er det ikke slik at flere byråkrater og sterke byråkratiske fagmiljøer egentlig er en trussel mot de folkevalgte – og mot demokratiet?

Grovarbeid på rekordtid

Som kommunalminister prøvde Erna Solberg å sultefôre og straffe de kommuner som ikke ville slå seg sammen. Rælingen var opplagt en ikke-kommune i hennes øyne. For å unngå å havne på Robek-lista ble kommunen tvunget til å selge «arvesølvet» og gjøre mange upopulære vedtak for å spare penger.

Nå er det hennes lydige lakei, Jan Tore Sanner, som skal gjøre grovarbeidet på rekordtid. Ingen skal få sjansen til å innse konsekvensene før det er for sent. Dessuten regner man forståelig nok med at man ikke vinner neste valg – så her gjelder det å stå på.

Med så mange ubesvarte spørsmål, er det med Sanner som det The Times en gang skrev om de Gaulle: Han minner om en sjonglør som fortsetter å bevege armene etter at alle ballene er falt på gulvet.

Samarbeidet på Romerike er bra og utvikles stadig på nye områder, så det er ikke uten grunn at flere spør om hva hensikten er. Ordførerne Øivind Sand i Rælingen, Åge Tovan i Lørenskog og Runar Bålsrud i Hurdal ser tydeligvis ikke hensikten med en kommunereform, og de er så visst ikke alene om det.

Det finnes sikkert kommuner i Norge som ønsker å slå seg sammen, eller som burde gjøre det. Oppmuntre dem gjerne til det og lokk dem gjerne med «gulrøtter», men la de gode, solide og samarbeidsvillige kommunene være i fred. Ikke straff disse kommunene med lave overføringer og andre tvangstiltak som Erna prøvde i sin tid som kommunalminister.