Det er ikke størrelsen som avgjør

Kommunebarometeret er en måling Kommunal Rapport startet med i fjor. Hensikten er å gi særlig folkevalgte et uavhengig bilde av hvordan kommunen driver. Barometeret er ikke Orakelet i Delfi, det kan ikke gi svar på alt. Men det kan bidra til at politikerne kan stille bedre spørsmål til administrasjonen.

En ting som gjerne overrasker flere, er at småkommuner hevder seg meget bra på barometeret. Vi som jobber med kommunesektoren til daglig, får oss ikke alltid helt til å tro at supereffektive kommuner som Asker og Bærum, Oslo, Sandefjord eller Stavanger ikke når helt opp.

Disse storkommunene har i alle fall et image som supereffektive, mens mange i den offentlige debatten helt automatisk tar som utgangspunkt at Audnedal, Øystre Slidre, Eide, Sørreisa eller Høylandet bare er administrative inndelinger som skaper merutgifter og gir et dårligere tilbud til innbyggerne.

Men om vi skal tro nøkkeltallene vi har brukt i barometeret, som i all hovedsak kommer fra Statistisk sentralbyrås Kostra-base og Grunnskolens informasjonssystem, er det ikke slik.

Ta for eksempel Øystre Slidre og Bærum. Øystre Slidre har langt under 4.000 innbyggere og kommer til å falle dramatisk i folketall de neste årene. Bærum har godt over 100.000 innbyggere og vokser raskt. Hvilken kommune har den billigste barnehagen, eller den billigste driften av sosialtjenesten? Det er ikke Bærum. Storkommunen har definitivt billigere undervisning, og koster 1.500 kroner mindre per innbygger å drive i året. Men helt svart-hvitt er det altså ikke. Oslo, vår desidert største kommune, ligger midt på treet når vi ser på enhetskostnader. I de enkelte sektorene er det en rekke mindre kommuner som hevder seg meget bra. De er ikke bare kraftkommuner heller – flere har svært lave inntekter.

Selvsagt ville det forsvinne en del utgifter til administrasjon og folkestyre om vi for eksempel halverte antall kommuner, eller brukte de 161 bo- og arbeidsmarkedsregionene som utgangspunkt for et nytt kommunekart. Men i en sektor som forbruker om lag 300 milliarder kroner, er det relativt sett lite penger å hente på at det blir et par hundre rådmenn færre, eller at det forsvinner 5.000 folkevalgte representanter i de lokale styrer.

I forbindelse med samhandlingsreformen er det mye diskusjon om de små kommunene vil takle oppgavene. Svaret vil kanskje mange steder være at når store nasjonale oppgaver splittes opp i mange små, blir det oversiktlig og ikke spesielt fryktsomt for eksempel å ta i mot noen få ekstra utskrivningsklare pasienter fra sykehuset i løpet av året.

Det betyr ikke at smått er godt i alle sammenhenger. Men det kan se ut som debatten er for unyansert når vi ser på hva kommunene leverer av faktiske resultater. Flere fakta på bordet før man med brask og bram slår fast at storkommunene i nærheten av Oslo er flinkest i ett og alt, kan være lurt.