Den som gir, han får

Det var ikke bare i mitt barndomshjem denne leveregelen gjaldt. Slik var det hos alle i det lille fiskeværet, Sørvær i Finnmark hvor jeg voks opp, og antakelig også i de fleste andre småsamfunn i Norge i etterkrigstida.

Det var en selvfølge at man skulle dele av sitt overskudd, uansett hvor lite dette var, dersom noen trengte det mer enn en selv. Og som det ble sagt i mitt barndomshjem: «Det kan komme en dag da det er du som trenger hjelp.»

Mine foreldre og deres generasjon talte og handlet ut fra en dyrekjøpt erfaring. 28. oktober 1944 ble det fra okkupasjonsmaktene, anført av Adolf Hitler, gitt beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle utslettes som et strategisk grep i krigens avsluttende fase. Mer enn 36.000 finnmarkinger ble tvangsevakuert sørover og ble flyktninger i sitt eget land, og ca. 23.000 ble igjen og gjemte seg i nærområdene.

På Sørøya bodde det vinteren 1944/45 mer enn 1.000 mennesker i huler, gammer og provisoriske hytter, mens de ble maktesløse vitner til at tyskerne slaktet alt av husdyr og brente ned hus, skoler, fiskebuk – ja kort sagt hele samfunn. Kun en utedo og ei kirke unnslapp tyskernes herjinger.

Da befolkningen på Sørøya startet gjenoppbyggingen sommeren 1945, manglet det meste, og man kom i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Det var en nødvendighet å dele av det lille man hadde i gjenoppbyggingen av samfunnene – bokstavelig talt fra ruinene.

Hamar by og omegn startet en storstilt innsamling til de «nødlidende» på Sørvær, og bidro til bygging av 12-14 bolighus, samfunnshus og vannverk. Ennå i dag snakkes det om Hamarhusene, og de snille folkene på Hamar. «Tenk at folkene i Hamar brukte masse tid og penger på at befolkningen på Sørøya skulle få det godt.»

Slike opplevelser som beskrevet over gjør noe med folk, og setter varige spor.

I august i år ble Hasvik kommune presentert som landets verste kommune å bo i når det gjaldt levekår. Vi var den verste kommunen av samtlige 430 kommuner i Norge. Det viste Statistisk sentralbyrås 2008-indeks over levekårsproblemer. Hasvik kommune fikk gjennomsnittskarakteren 9,8 i testen der 1 er toppkarakter. Norges beste kommune ifølge samme undersøkelse, Sola, fikk til sammenligning 1,3.

Ut fra SSBs prognoser så har vi det innmari dårlig her i Hasvik. Vi har dårlig lønn, lav utdanning og lever heller ikke så lenge som andre i Norge. Kort sagt kan det nesten oppfattes som et under at noen frivillig bor i en slik kommune. Og i denne kommunen er jeg ordfører.

For få dager siden gikk den årlige innsamlingsaksjonen av staben. Hasvik kommune kom i år som så mange år tidligere på topp i Finnmark med kr. 118,- pr. innbygger, og på sjuende plass blant alle Norges kommuner. Jf. SSBs prognoser burde vi i Hasvik ikke ha noe å bidra med i en slik innsamlingsaksjon, så ille som vi har det med dårlige lønninger og skrantende helse.

Men befolkningen i Hasvik gir, og år etter år ligger vi på finnmarkstoppen ved de årlige TV-innsamlingsaksjonene.

Ved Breivikbotn skole, en liten 1-7 skole med 31 elever, samlet man inn kr. 51.500,- i år. Det blir kr. 1.661,- pr. elev. I mer enn 15 år nå har Breivikbotn skole årlig satt av en dag til TV-innsamlingsaksjonen med åresalg, kakelotteri og loddsalg på bok hvor hovedgevinsten er ei dukke med vogge + en rikholdig garderobe laget av lærerne ved skolen. I tillegg sanker elevene bær, lager syltetøy og saft samt kunstverk av ulike slag og kvalitet forsalg.

Folk fra hele kommunen strømmer til Breivikbotn skole og TV-innsamlingsaksjonen i oktober. Og folk bruker penger. Fornøyd tusler folk hjem med gevinster, syltetøy og kunstverk. Og ekstra fornøyd er nok i år lille Karoline som vant dukkevogga med dukke og en hel hjemmelaget garderobe til dukka si.

TV-aksjonen er så sterkt forankret ved Breivikbotn skole at den er tatt med som et årlig tiltak i skolens virksomhetsplan, med hovedfokus på solidaritet og samhold. Breivikbotn skole har alene ved hjelp av sin årlige innsamlingsaksjon bidratt med totalt kr. 350.000,- til TV-aksjonene fra 2002 og til i år.

Som ordfører i Hasvik kommune er jeg meget stolt av innbyggerne, og det engasjementet og innsatsen som gjøres med støtte til den årlige TV-innsamlingen. Men dette er ikke noe man gjør kun i forhold til TV-aksjonen. Det er en del av mentaliteten i samfunnet vårt. Befolkningen stiller opp når det trengs, enten det er lokal dugnad for fotballguttan, forskjønning av nærmiljøet, Sørøydagene eller den årlige innsamlingsaksjonen. Det er kanskje den viktigste lærdommen vi har tatt med oss fra vår foreldregenerasjon her på Sørøya –  å solidarisk dele med dem som trenger det, og stille opp til felles dugnad for å oppnå resultater.

For vel et år siden fylte min far 80 år. Han fikk et drøss med gaver av alle slag. Gavebordet bugnet over av blomster, klær, bøker og andre kreative gaver - og på toppen av det hele fikk han 17 flasker konjakk. Så nå deler min gamle far med større raushet enn noen gang tidligere av sin overflod. Han skjenker gladelig eksklusiv konjakk opp i glassene til alle som kommer på besøk – for som han sier «Den som gir, han får….»

Skrevet av: Eva Husby