Den norske modellen

Utrykket «den norske modellen» er en konstruksjon. Jeg har en mistanke om at det er noe Arbeiderpartiet har funnet på som et alternativ til å snakke om «den nordiske modellen». Uttrykket «den nordiske modellen» kan jo få noen til å tenke på Island eller på borgerlig styrte naboland som Danmark og Sverige. Alle våre naboland har problemer på grunn av finanskrisen nå, men det er tross alt ikke det norske valget som kommer til å avgjøre deres fremtid. Den nordiske modellen står ikke på valg i september.

Det er nok også derfor statsminister Jens Stoltenberg uttrykker seg litt forskjellig, avhengig av hvor han er. I Nordisk Råd snakker han varmt om «den nordiske modellen», mens han på Arbeiderpartiets landsmøte nesten umerkelig føyer til et lite ord og snakker om «den nordiske sosialdemokratiske modellen». Men skal vi tro professor Stein Kuhnle, en av våre fremste forskere på den nordiske modellen, er det en myte og historisk misvisende å klistre merkelappen «sosialdemokratisk» til modellen. For som han skriver: «Om modellen skulle ha et politisk-ideologisk ladet navn, måtte det bli «liberal-konservativ-sosialdemokratisk modell»». Men det fenger neppe et landsmøte i Arbeiderpartiet!

Hva kjennetegner så den nordiske modellen, som altså er det samme som den norske modellen? Etter min mening kan det være grunn til å fremheve fem viktige kjennetegn ved de nordiske land. Ingen av dem er unike for Norden, men til sammen utgjør de et hele som gjør de nordiske land litt annerledes enn andre land i Europa og land som for eksempel Japan og USA.

De nordiske land er 1) liberale, åpne og sterke demokratier med 2) konsensusdrevne politiske institusjoner, bl.a. som følge av utbredt bruk av mindretallsregjeringer og såkalt negativ parlamentarisme. De nordiske land har dessuten en 3) svært åpen og globalisert markedsøkonomi, og de har 4) en velferdsstat preget av en relativt stor offentlig sektor, universelle ytelser, skattefinansiering og 5) koordinerte lønnsforhandlinger.

Modellen har mange gode sider og kan vise til gode resultater. Norge er både velstående og velutviklet. Men medaljen har også en bakside, bl.a. illustrert ved de 6 - 800.000 menneskene i arbeidsfør alder som til enhver tid står utenfor arbeidsmarkedet.

Modellen har altså også svakheter.

En styrke ved våre samfunn er imidlertid at de er dynamiske og kan omstille seg. På 80-tallet skjedde det en helt nødvendig liberalisering og modernisering av modellen, både i Norge og Norden for øvrig. Ifølge Thorbjørn Jagland gjennomførte Willoch-regjeringen den gangen «reformer som var helt nødvendige». «Det ville ha eksplodert om ikke reformene hadde kommet», skriver Jagland - og mener at Willochs reformer ikke bare reddet Norge, men også Arbeiderpartiet, fordi de førte til en helt nødvendig revitalisering av partiet.

Den nordiske modellen må være i endring og utvikle seg i takt med samfunnet og menneskers behov, dersom den skal overleve. Jeg tror det er på tide med fornyelse på minst tre områder:

For det første bør vi ta mot til oss og starte en diskusjon om velferdsordninger som ikke er bærekraftige i det lange løp, eller som virker dårlig. Sykelønnsordningen, for eksempel, bør endres. Den bør endres fordi den er for dyr, men den bør også endres fordi den sender ut et galt signal. Etter min mening bør det, i hvert fall for mennesker uten spesielle problemer, være litt mer lønnsomt å gå på jobb enn å være hjemme.

For det annet bør det innføres mer valgfrihet. Befolkningen blir stadig mer kunnskapsrik, selvbevisst og mangfoldig. Det har formodningen mot seg at alle da vil være tilfreds med de samme løsningene; den samme skolen, barnehagen eller hjemmehjelperen. Forskjellige mennesker vil ha forskjellige løsninger. Derfor bør det legges til rette for at vi i større grad kan velge mellom offentlige og mellom offentlige ogprivate alternativer som alle er offentlig finansiert. Det er altså ikke bare de rike som skal kunne velge, det må være alle.

For det tredje bør vi på en langt mer frimodig og kreativ måte trekke med private krefter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver - enten det gjelder samferdsel, barnevern eller skole. All skaperkraft sitter ikke i regjeringskvartalet eller i kommunen. Private tilbydere og produsenter kan utvide rommet for tenkning og bidra til innovasjon. Offentlig og privat sektor har alltid noe å lære av hverandre. Mens offentlig sektor ofte blir «lammet» hvis det blir for mye å gjøre (tenk bare på NAV eller på lærere som aldri syns de har tid nok) - så syns mange bedrifter i privat sektor at de aldri får nok å gjøre. Så hvordan utnytte hverandres fortrinn til felles beste?

Det er ikke sant at den norske modellen er i fare ved valget i september. Det som derimot er sant, er at de norske partiene har ulike oppfatninger om hvordan modellen best kan rustes for fremtiden. Vil for eksempel mer valgfrihet styrke eller svekke modellen? Det er et spørsmål som fortjener å bli belyst før velgerne avgir sin stemme.

Skrevet av: Kristin Clemet