Den lange valgkampen

Hillary og Jens, Barrack og Siv… Det er ikke vanskelig å se likhetene, selv om det fortsatt er ulikhetene mellom de amerikanske og norske politikertoppene som er mest slående.

Der, som her, er det i stor grad forandring og friskhet som står opp mot erfaring og styringsdyktighet. Der, som her, er det mediepersonlighetene som er i kamp.

Det er atskillig lettere å skaffe seg kunnskap om de politiske forskjellene mellom Jens og Siv enn mellom Hillary og Barrack, men tendensen i Norge har i lang tid vært at valgkampene er blitt amerikanisert - i den betydning at det bare er noen få politiske stridsspørsmål som blir løftet fram. Kunsten for den gode mediepolitiker er å hamre inn sine budskap i relativt få saker, for å underbygge det bildet man ønsker å tegne av seg selv som politisk leder.

Stort lenger rekker ikke sammenligningen, med unntak av én ting: Valgkampene blir stadig mer langvarige - både i USA og i Norge. Selv om vi denne gangen ikke har en LO-leder som snakker høyt om den lange valgkampen, er det liten tvil om at vi her i landet allerede er inne i 2009-valgkampen - ikke så medieeksponert som den i USA, men likevel:

Dette gir seg uttrykk i at partiene på såkalt borgerlig side allerede er i gang med å bestemme hvordan de skal forholde seg til kravet om å fremstå som et samlende alternativ til dagens regjering.

Regjeringspartiene på sin side har startet diskusjonen om den rød-grønne fremtiden etter 2009. I Senterpartiet snakkes det igjen om sentrum som et alternativ til det rød-grønne. I SV snakker man om all den radikale politikken som skal gjennomføres i Soria Moria II - regjeringsplattformen for den neste rød-grønne regjeringen.

Da Jens Stoltenberg rett før jul bestemte seg for å prioritere skolepolitikk i det nye året, var det også valgkampmotivert. Norske partistrateger vet at man må bygge opp troverdighet over tid når man skal gjøre en «ny» sak til politisk hovedsak.

Arbeiderpartiet må begynne nå, dersom velgerne neste høst virkelig skal tro at partiet setter skole øverst på dagsordenen. (Partistrategene vil sikkert hevde at skolen nå prioriteres rett og slett fordi det er viktigst, men sett fra mitt ståsted er det ikke slik at det ene utelukker det andre.)

Behovet for å bygge opp troverdighet i god tid før innspurten i en valgkamp er i fullt monn til stede i USA også. Det virkelig fascinerende med de amerikanske nominasjonsprosessene akkurat nå, er at velgerstemningene ser ut til å forandre seg så fort, og at man kan risikere å bruke lang tid på å bygge opp mediepersonligheter som publikum plutselig ikke vil ha - slik Hillary erfarte i det første primærvalget: Hun hadde i mange år forvaltet og forrentet arven fra ektemannen. Det var hun, og hennes team, som hadde erfaring og som på den mest troverdig måten kunne feie George Bush´ amatørskap ut av Washington D.C. Frem til det første velgermøtet i Iowa var hun omhyggelig med å fremstå som den ansvarlige politikeren - den som eksempelvis ikke lot seg friste til å si at USA skal ut av Irak akkurat i det øyeblikket velgerstemningene går i den retningen.

Strategien så ut til å virke i hele fjor, men så måtte den forandres i all hast, da det viste seg at det akkurat nå er forandring velgerne etterspør. Og hva er vel mer blokkerende for forandring enn erfaring? Det Hillary Clinton har bygget opp over flere år, underminerer akkurat nå hennes budskap om at også hun ønsker forandring - at også hun er mer opptatt av fremtiden enn av fortiden. Som en kommentator påpekte: Det hjelper ikke å si forandring, når man står på podiet med Bill Clinton og Madeleine Albright på hver sin side.

Så er spørsmålet om vi kan få noen norske paralleller neste år. Kan sentrumspartienes og Høyres arbeid med å bygge seg troverdighet i klimapolitikken virke undergravende på velgerkommunikasjonen i 2009?

Ellerfor regjeringspartienes del: Kan den fornyede satsingen på skolepolitikk vise seg å være gal? Det er lett å seg for seg scenariene: Mellompartiene og Høyre kan kanskje presse Ap til å gjennomføre klimatiltak som både koster arbeidsplasser og er ekstremt mye dyrere enn alternative tiltak i andre land. I valgkampen neste år kan dette bli eksemplifisert med bedriftsnedleggelser som gjør at fokuset på klimapolitikk blir helt annerledes enn det er dette året.

Tilsvarende på skolepolitikk: Ap og regjeringen satser på strakstiltak for å få bedre lesing i skolen, men så kan det komme nye tester som viser at strakstiltakene ikke virker. Den sterke satsingen kan illustrere en regjering som ikke får det til.

Erfaringen fram til nå, er at norske valgkamper er mer forutsigelige enn amerikanske. Sannsynligvis fortsetter det slik, men trenden er likevel klar. Det blir stadig vanskeligere å forutsi den politiske fremtid her i landet også.

Skrevet av: Aslak Bonde