Demokratisk underskudd er greit nok

Det sies at den som vinner kampen om begrepene i det politiske ordskiftet, også vinner posisjonene. Historien om «demokratisk underskudd» er kanskje unntaket som bekrefter regelen. Det er ikke tvil om at det er motstanderne av EØS-avtalen som har vunnet igjennom når det i alle sammenhenger, og av alle parter, snakkes om det demokratiske underskuddet i vårt formaliserte samarbeid med EU.

Samtidig viser meningsmålingene at det er et stort flertall i det norske folk som ønsker å beholde avtalen. Det er tilhengerne av EØS som bestemmer politikken, selv om de har tapt begrepskampen.

I lokalpolitikken blir begrepet «demokratisk underskudd» i økende grad brukt om det interkommunale samarbeidet. Det er en åpenbar fravikelse fra folkestyreprinsippet når man fratar kommunestyrene rett til å bestemme over viktige tjenesteytere i kommunen. Ettersom vi verken får vesentlig mer slagkraftige regioner eller særlig mange kommunesammenslåinger, er det også grunn til å tro at det kommer til å bli mye mer interkommunalt samarbeid i fremtiden. Det demokratiske underskuddet kommer til å øke.

I en slik konstatering ligger nok også noe av forklaringen på at demokratiunderskuddet godtas. Alternativet til det imperfekte er verre. Flertallet av velgerne vil beholde sin egen kommune, og de er villige til å gi fra seg litt demokrati for å verne om kommunen. Når det gjelder EØS-avtalen, er det enda mer åpenbart at den aksepteres fordi den, etter manges mening, gjør det lettere for oss å stå utenfor EU.

Dersom dette hadde vært hele forklaringen, hadde det ikke vært så mye å skrive om. Politikken er full av kompromisser med utilfredsstillende elementer, og vi har god trening i ikke å gjøre det beste til det godes fiende. Men det er trolig nødvendig med supplerende og mer urovekkende forklaringer.

Når flertallet av velgerne ikke lar seg skake opp av påstander om for lite demokrati, er det trolig også fordi mange av dem har et ganske fjernt forhold til demokratiet. De føler ikke at det virker særlig godt. Det er ikke alltid lett å forstå det demokratiske i at LO får presset igjennom lukrative overgangsordninger for AFP-pensjonistene i et lønnsoppgjør, eller at Kjell Magne Bondevik ble statsminister etter at Frp hadde vunnet et valg, eller at sentralbanksjefen kan true med å sette opp renten, dersom lønnstakerne forhandler seg fram til «for gode» lønnstillegg.

Politiske kjennere kan både forklare og forsvare de ulike formene for demokrati. Det er ikke vanskelig å argumentere for det riktige i at politikerne sprer ansvaret for den økonomiske politikken slik at Stortinget, sentralbanken og partene i arbeidslivet balanserer hverandre.

Det er også et viktig element i vårt styresett at organiserte interesser påvirker og passer på de folkevalgte, og at de får noen fordeler som en betaling for å vise samfunnsansvar. I vårt flerpartisystem har det nesten vært en regel de siste 20 årene at statsministeren har kommet fra et av partiene som gjorde det relativt dårlig i valget - uten at det kan sees å ha skjedd i forakt for valgresultatet.

Demokrati er et så mangesidig begrep at svært mange velgere har problemer med å holde oversikten. Når et velfungerende demokrati som vårt i tillegg beskjeftiger seg mer med de små enn de store sakene, er det ikke så rart at mange gir blaffen.

Både i EØS-avtalen og i det aller meste interkommunale samarbeidet er det oftere små enn store avgjørelser som blir tatt på udemokratisk vis. At det sitter noen ukontrollerbare pamper i det interkommunale søppelselskapet er vel ikke det verste som har skjedd folkestyret. Som en følge av EØS-avtalen vedtas det hver eneste måned nye lover eller forskrifter i Norge, men de aller fleste av dem er ukontroversielle. Hadde vi ikke vært med i det udemokratiske EØS, ville byråkrater i norske departementer eller direktorater trolig ha sørget for atvi fikk akkurat det samme - uten at de folkevalgte hadde brydd seg.

Sannsynligvis har de mange tusen ukontroversielle EØS-avgjørelsene opp gjennom årene vært med på å sløve de fleste av oss. Begrepet «demokratisk underskudd» er blitt assosiert vel så mye med kvantitet som kvalitet. Kallenavnet faksdemokratiet ble brukt om det viljeløse Norge som fikk stadig nye telefakser fra Brussel med nye lover og forordninger. EU-tilhengerne klarte å vise fram hvor udemokratisk det var, men så lenge de fleste sakene var små, var det ikke så mange som hisset seg opp.

Av de store sakene, der Norge har måttet innføre en annen lovgivning enn vi ville ha gjort dersom vi sto fritt, er det ikke mer enn noen titalls. Og det demokratiske underskuddet i disse få sakene er kommet i skyggen av alle de små sakene.

Resultatet er bekymringsfullt: Når de fleste er enige i at vi har et demokratisk underskudd, samtidig som de ikke ønsker å gjøre noe med det, øker risikoen for at vi ikke vil være i stand til å forsvare demokratiet når det virkelig kreves av oss.

Skrevet av: Aslak Bonde