Demokrati uten folkestyre

Ordføreren er kalt arbeidshesten i det norske demokratiet. Det er et godt ord. Jeg er full av respekt for den jobben de gjør. I motsetning til mange rikspolitikere er de også praktiske og løsningsorienterte mennesker som er opptatt av resultater heller en partiretorikk. Derfor kan en ordfører fra Frp gå inn for bompenger og en Ap-ordfører ivre for private løsninger i eldreomsorgen.

Det er et nederlag for folkestyret at befolkningen ikke kan velge sin ordfører ved direkte valg. Det burde vært en selvsagt demokratisk rett at folket selv skulle utpeke sin viktigste tillitsvalgte. Men det ble vel for tungt å bære for partiene at folket skulle innblandes. Slikt avgjøres best på lukkede partimøter.

Den gode ordfører representerer ikke først og fremst et parti. Han eller hun er hele befolkningens representant. Partipolitikken må overlates til andre.

Med vår tids skiftende konstellasjoner, framstår jo ofte ordførervalget som den rene lotto for velgerne. For å få den ordfører de ønsker, må de kanskje velge et parti de ellers ikke ville stemt på.

I Tromsø hadde de en meget populær ordfører som het Erlend Rian. Der fortelles det at hundrevis av velgere henvendte seg til stemmestyrene med følgende forespørsel: «Æ ska stæm på han Rian. Ka farken slags parti e det?»

Men en ordfører som ikke har flertall i kommunestyret, får han gjennomført noe? Faktum er at det knapt finnes noen partier som regjerer alene. De er avhengig av stadige forhandlinger med andre partier og grupper. Da kan en ordfører med direkte mandat fungere som den konfliktløser og meklingsmann han eller hun skal være.

Det er et privilegium å være ordfører, men også et slitsomt verv. Hver eneste lørdag er det en eller annen av våre tusener av foreninger som feirer at de er 40 eller 100 år. Da anses det som en fornærmelse å stille med varaordføreren.

Da tidligere statsminister Odvar Nordli ble valgt til sitt første verv som varaordfører i Stange, gikk han til ordføreren og spurte hva som egentlig var hans oppgave. Jo, sa ordføreren: «Der det serveres middag, der går je, og der det serveres kaffe og kaker, der går du.»

Den gode ordfører blir gjerne sittende noen perioder. Men noen sitter kanskje for lenge. På Gjøvik hadde de en ordfører som satt i årtier. Etter hvert ble han meget maktfull, og da han de siste årene skulle konstituere kommunestyret, åpnet han med følgende spørsmål: «Er det noen som har forslag på varaordfører?»

Vanskeligere er det for partiene å fylle valglistene med kandidater. Jeg har stor beundring for dem som stiller og vil gjøre en innsats i det gode fellesskap som kommunen er. Det er jo heller ikke noe i veien med folks engasjement, når det er noe de brenner for.

Men sannheten er at partiene har tørket ut som kanal til befolkningen. Antallet medlemmer har de siste tiårene falt dramatisk, og blant disse er det mange som betaler kontingentkravet bare fordi det roter seg mellom everksregninga og bilavgiften. Antallet aktive kan måles i promiller. Likevel har partiene stort sett all makt i enkeltsaker og i de viktigste valg av personer, bortsett for det lille som er igjen av personvalg ved lokalvalg. Adgangen til å stryke kandidater er fjernet.

Ved stortingsvalg er det enda verre. I stemmelokaler står det en plakat med teksten: «Slik kan du forandre stemmeseddelen». Det er en like stor bløff som du kunne møte ved desåkalte valg i gamle Sovjet. Det er i praksis umulig for norske velgere å påvirke kandidatvalg til Stortinget.

Vi er blitt flinkere til brukertilpasning og brukerundersøkelser. Individuelle rettigheter florerer, men kollektive goder og kollektivet har få rettigheter.

Folkeavstemninger er sjeldne unntak, selv med dagens teknologi. Særinteresser høres, men ikke folket. Skolene styres ikke av foreldre og elever, institusjoner ikke av beboere eller brukere.

Selv er jeg fascinert av sveitserne. De har et veldig aktivt demokrati, med mange folkeavstemninger. Det har også sine sider, men de som tror det bare blir nei, nei, tar feil. Fjell-landet Sveits har i dag ett av de best utbygde jernbanenett i Europa, mens vårt er en nasjonal skam. Hvordan de fikk det til? Folkeavstemning!

I det kommende valget kommer vi igjen til å bli tutet ørene fulle av løfter om eldre og skole, skole og eldre og nye rettigheter. Men hvor er de gode ideer om å fornye demokratiet og utvikle folkestyret? Hvordan skal velgerne delta etter valget? Sp og Venstre skal ha ros for at de lansert enkelte gode ideer. Men ellers er det stilt som i graven.

Det er ikke rart det blir avstand mellom politikere og folk. Olof Palme kalte demokratiet Det store samtalen. Det er godt sagt. I Norge snakker vi helst med velgerne i høstmørket år om annet, og selv da har de lite de skulle ha sagt.

Skrevet av: Matz Sandman