Demokrati på iPad

Det finnes politikere med gode blogger, kommuner med ypperlige servicetorg på nettet og politiske Facebook-grupper som gir mening. Likevel er det riktig å si at politikere flest er reserverte til medierevolusjonen. De tilpasser seg som best de kan, men det faller ytterst få av dem inn at de kanskje bør ha en mening om hvordan revolusjonen bør utvikle seg. Antakeligvis ser de på medie- og telekombransjen som en av mange næringer, og de bør ikke styres mer enn strengt nødvendig. Dessuten: Hvordan skal man styre revolusjoner? Deres kjennetegn er uforutsigbarheten.

Selvfølgelig er det riktig at en revolusjon følger sin egen utviklingsbane, og det er umulig å vite i dag om vi i fremtiden vil lese papiraviser og bøker, eller om vi vil hente all den informasjon og underholdning vi trenger fra mobilen, mediebrettet, tv’en, datamaskinen eller spillkonsollen – eller kanskje alt sammen samtidig.

Hva vi får, er ikke bare resultat av tilfeldigheter og teknologi, det vil også være avgjørende hvem av innholds-, formidlings- og teknologiprodusentene som vinner konkurransen om å forme fremtiden. De jobber alle intenst for å vinne revolusjonen for sin dings eller sin tjeneste, og i den konkurransen burde politikerne også ha vært med.

Strengt tatt er de forpliktet til å være med. I Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet pålegges myndighetene å «lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Dette kalles infrastrukturkravet i Grunnloven, og det bygger på en erkjennelse om at det ikke er nok å sikre ytringsfriheten, man må også sørge for at vesentlige ytringer når en stor del av befolkningen.

Hva innebærer det så å tilrettelegge for en åpen og offentlig samtale? Et nettverk av twitrere fra den såkalte skravlende klasse operer både åpent og offentlig, men oppfattes antakelig som både ekskluderende og uinteressant for flertallet av borgerne. Blir deltakerne i et nettverk for like, er det heller ingen grunn til å tro at meningsbrytningen blir slik den er ment å være i en bred politisk offentlighet.

Sett fra et demokratisk ståsted er mange av varslene om våre barn og barnebarns mediehverdag skremmende: Dersom vi i fremtiden redigerer våre egne TV-kvelder, og fyller mediebrettet med nisjetjenester som er laget akkurat for oss og våre likesinnede, blir det et mye mindre rom for de ekte massemediene. Fortsatt er de store TV-kanalene og avisene så slagkraftige at de lager en nasjonal dagsorden for samfunnsdebatten. De kommuniserer direkte med et bredt flertall av velgerne, og de fungerer som kommunikasjonskanal. En viktig demokratisk funksjon for et massemedium er også at det bidrar til å gi publikum informasjon om annet enn han eller hun søker selv.

Først når et stort flertall av oss blir lokket eller presset til å lære og mene noe om den samme politiske saken, blir det mulig å få en god demokratisk prosess – i hvert fall i henhold til idealene som gjelder for en opplyst og diskuterende offentlighet.

Politikerne kan helt sikkert gjøre mer enn de tror for å dytte medieutviklingen i mest mulig demokratisk retning. De på Stortinget kan både ved hjelp av reguleringer og penger legge til rette for at det blir noen store og slagkraftige redaksjonsmiljøer også i fremtiden – de må konkurrere med hverandre, og det må være et krav at de når mange.

Alle andre politikere og kommuner kan gjøre en forskjell ved å delta på, og å stimulere, de «rette» nettverkene og nyhetstjenestene. For en kommuneog en lokalpolitiker vil det eksempelvis bety at man satser på stedsfellesskap i stedet for interessefellesskap – altså at man får de sosiale samfunnene til å samsvare best mulig med de politiske samfunnene.

Kommunens Facebook-gruppe skal ikke først og fremst være et markedsføringsverktøy for å få utflytterne hjem igjen, det skal være et sted med så mye og relevant lokalt stoff at lokalbefolkningen følger med.

Og selvfølgelig: Kommunen må lage en tjeneste for iPad og andre mediebrett fortere enn svint. Ikke av hensyn til kommunen, men for demokratiets skyld.

Skrevet av: Aslak Bonde er politisk kommentator