Deltid koster dyrt

Det hadde vært interessant å vite – å få det regnet ut  –  hvor mye det koster for en arbeidsgiver å administrere en person i 100 % stilling kontra to i 50 %. Jeg personlig tror at det krever omtrent like mye å administrere de tre; arbeidskontrakt, innberetning og beregning av lønn og pensjon, oppsetting av arbeidsplan, syke-/feriegrunnlag, medarbeideroppfølging, utstyr og opplæring? Dvs. at administrasjonskostandene i større grad følger antall hoder enn arbeidstid. Men hvor store er de; kostnadene til administrasjon av en person?

I min bransje, oppdragsforskning, har jeg et inntjeningskrav som dekker egen lønn og tilsvarende til administrasjon, utstyr og ledelse av organisasjonen. Så høyt er det sikkert ikke i for eksempel helsesektoren, men hvis det koster 100.000,- kroner pr. hode å administrere en ansatt, så tror jeg tror det er et lavt anslag. Hva betyr det?

Av en arbeidsstyrke på 1,3 millioner menn og 1,2 millioner kvinner i Norge, jobber i underkant av 700.000 deltid. 500.000 av disse er kvinner. Halvparten av dem jobber i helsesektoren. I helsesektoren med 358.000 sysselsatte, jobber flertallet deltid. Helsesektoren er den eneste sektoren i Norge hvor deltid er normen.

 I helse- og omsorgstjenestene i Norge i 2008 utfører 358.000 sysselsatte 228.000 årsverk. Differansen er 130.000 «overtallige» årsverk som blir administrert. Hvis det koster arbeidsgiver 100.000 kroner å administrere en sysselsatt i et år, betyr det at denne sektoren pådrar seg 13 milliarder i kostnader hvert eneste år, i «overadministrasjon» av sysselsatte som ikke arbeider 100 %.

I mitt nærområde er det 11 videregående skoler. De nasjonale prøvene i fremmedspråk, matematikk og norsk viser at jentene skårer bedre enn guttene i alle fag ved alle skolene, bortsett fra i matematikk ved én enkelt skole. Der har guttene og jentene samme karakter i matte. Så kan vi trekke på skuldrene og si; guttene har valgt det selv, prioritert andre sysler enn skolearbeid, og skal vi ikke respektere deres valg? «Boys are boys», dette kan forklares med biologi og biologiske forskjeller, akkurat som kvinners valg av deltid.

Unge menn i videregående og middelaldrende kvinner i deltidsarbeid er dagens norske samfunnstapere. Norske menn lever farligere, dør yngre, men oppnår mer makt. Kvinner lever lengre blir fattigere, men har en maktbase i familien. Det er ikke opplagt hvem som har det best eller verst.

Å begrunne situasjonen med frie valg og biologi er sårbart bl.a. fordi vi har betydelige nasjonale forskjeller i eksempelvis valg av deltid, selv innad i Norden blant kvinner som får like mange barn, mens gutter gjør det betraktelig bedre i skolen i eksempelvis Finland. Såkalte «frie valg» er overraskende sterkt påvirket av den nære sosial virkelighet vi lever i og biologi ser ut til å slå ut langs nasjonale grenser. Derfor er det naturlig å anta at det må være noe mer, noe som ligger under og styrer, påvirker, samspiller eller hindrer. En struktur, et mønster, en nasjonal «pakke», som lettegjør valg med strømmen og vanskeliggjør valget å svømme imot. En slik struktur kan kalles kjønnsroller.

I et slikt perspektiv - hvis vi ønsker å gjøre noe for de unge guttene og de middelaldrende damene, vil alt som bryter med kjønnsrollene være av det gode. Det handler om å likestille valg med og mot tradisjoner. Likelønnsmeldingen til Audun Lysbakken kan fortolkes i et slikt perspektiv. Gjennom å styrke fars posisjon og bidrag hjemme, kan morstyrkes i arbeidslivet. Det kan tenkes at i vår tid er far den beste mor og mor den beste direktør: For Norge og for bedre likestilling! Det vil si at meldingens viktigste bidrag nettopp er å trekke denne sammenhengen så klart.

I offentlig sektor er 55 prosent av lederne kvinner. I den undersøkelsen vi på Arbeidsforskningsinstituttet har gjort, «Livspuslespillet», er det nettopp likestillingen på hjemmebane som er så i øyenfallende i forhold til hvordan kvinner som er ledere skaper og opplever balanse mellom mye arbeid og fritiden. Kvinner som er ledere, har en partner som tar 50 % av jobben hjemme. Mange av kvinnene som er ledere, i det offentlige er ledere for kvinner i deltid. Derfor er det viktig å se at valg av deltid er et valg som gjøres i en sammenheng. Dette valget koster dyrt, og utfordringen nå er å lettegjøre valget av heltid. Samtidig er det viktig å huske på, og dette er ingen ny god nyhet, men en gammel god nyhet som drukner i debattene, at hvis den sammenlagte arbeidstiden i Norge deles på hele befolkningen i yrkesaktiv alder, så er vi av de i Europa som jobber mest. Vi har flere i arbeid, flere barn, vi har flere på trygd, men vi har færre som står utenfor og må forsørges av en annen. Det betyr at vi har et bedre utgangspunkt enn mange andre, tross alt!

Skrevet av: Nina Amble er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet