De tabloide tallene

I høst har vi i Kommunal Rapport lansert Kommunebarometeret som et instrument for å vurdere hvor godt kommunene presterer. Vi trykket sist uke listen over de beste kommunene – ifølge våre nøkkeltall – med Sandefjord som den flinkeste, særlig fordi kommunen kombinerer gode nøkkeltall og lave inntekter.

Jeg har fått mange positive kommentarer fra velgere, interessegrupper og politikere. Administrasjonene er også interessert, men der er skepsisen tydeligere. For hvem er vel vi journalister som tror vi kan komme og felle dom over kommunen? Vet vi ikke hvor hardt de jobber?

Jo, det vet vi. Men vi vet også hvor vanskelig det er for en politiker eller en velger å finne svar på spørsmålet: Hvor bra er kommunen egentlig? Alle vil jo ha Norges beste skole eller den beste eldreomsorgen i verden. Årsrapporten fra kommunen er det få som leser, og den er uansett gjerne fylt av lange lister med tall som forteller leseren veldig lite, fordi ingen tolker tallene eller trekker de klare konklusjoner som gjør materialet forståelig.

Å rangere kommunene er en vanskelig øvelse, og vi har gjort mange avveininger. Vi kan lage Kommunebarometeret enda bedre. Men skal journalistikken være vesentlig, er det viktig at den også opptrer på felter der usikkerhet florerer, og forklarer og tegner bilder leseren kan oppfatte og reagere på. Vårt samfunnsoppdrag betinger at vi bidrar til en mest mulig opplyst debatt. Vi skal bidra til innsikt. Selv om det kan virke pompøst, er det nettopp dette Kommunebarometeret skal bidra til. Innsikt som igjen bør avstedkomme kritiske spørsmål om egen drift og egne resultater. Det leder kanskje igjen til en ny konsulentrapport som går i dybden på det feltet Kommunebarometeret peker på som mangelfullt.

Hvis dette prosjektet kan føre til at én velger fatter større interesse for hvordan kommunen faktisk presterer som organisasjon og leverandør – eller én kommune går i gang med et grundig arbeid for å forbedre seg – så har dette vært en suksess.

En utfordring er at vi som samfunn ikke er særlig flinke til å måle velferden vår. Særlig påtakelig er det hvor få kommuner som spør brukerne innen barnevern og sosialtjenesten. Tall for etterspørsel er det også svært langt mellom. Dette er uttrykk for en gammeldags tankegang om at du skal være glad for at det offentlige i det hele tatt tar hånd om deg.

Bør vi ikke heller se på velferd som ordinære varer vi har bestemt skal være en del av samfunnet vårt, og på kommunene som selgere av disse varene? I dag er det vel ingen i for eksempel Nav som ville finne på å kalle en arbeidsløs alenemor for en kunde. Men er det ikke nettopp det hun er? Hvorfor måler vi ikke om kunden er fornøyd? Og hvorfor fortsetter kommuner å bryte tidsfristene i barnevernet? Kanskje kan det å få karakteren 1 i barnevern være med på å gi noen kommuner den gnisten som skal til for å forbedre seg, slik at noen kunder der ute får en bedre hverdag.

Tall er sjelden eller aldri interessante i seg selv. Men de er fantastiske verktøy for å avdekke mulige sammenhenger og for å stille nye spørsmål.

Har vi laget det perfekte verktøyet i Kommunebarometeret? Sikkert ikke. Men kanskje kan det bli stilt litt flere ubehagelige spørsmål i kommunestyret.