De gamle fattige

Denne sommeren kom skattedebatten i gang igjen. Arbeiderpartiets sekretær Raymond Johansen må sies å ha vært meget forsiktig da han i et avisintervju åpnet opp for å heve skattene etter stortingsvalget i 2017, men «signalet» var likevel høyt nok til at både kommentatorer og mange rødgrønne politikere tok fram igjen argumentene for økte skatter. Selvsagt var det også mer enn nok for at Høyre og Frp kunne hevde at Ap, SV og Sp viste sine sanne ansikter som skatteøkningspartier.

Hovedargumentet for alle dem som ser for seg høyere offentlige inntekter i fremtiden, er at velferdsstaten kommer til å koste mer enn den gjør i dag – spesielt gjelder det for helse og omsorg. Kristin Halvorsen spiller på noen kjente strenger når hun legger ut om alt det 68-erne og de som er yngre enn dem, kommer til å kreve på gamlehjemmet.

Det er vanskelig å finne noen i den offentlige debatten som stiller seg kritisk til fortellingen om de kravstore gamlingene i 2050 – det på tross av at vi på det tidspunkt vil ha en inntekts- og formuesfordeling blant de gamle som er ganske annerledes enn i dag. De av oss som har god helse og et yrke der man kan jobbe til man dør, kommer til å bli steinrike – i hvert fall i forhold til den andre gruppen pensjonister: De som har sluttet i betalt jobb i god tid før de er 70 – enten fordi helsa ikke holder, eller fordi jobben eller yrket ikke sies å passe for seniorer.

Så er spørsmålet: Hvilken gruppe skal den offentlige eldreomsorgen rettes inn mot? Sannsynligvis vil mange av de rike gamle sikre seg en levestandard som det er umulig for det offentlige å holde oppe når de blir omsorgstrengende. Om det er reiser til eksklusive sørlige strøk, hyppig kroppspleie med personlige trenere og massører eller fast vinkelner, forsvinner ikke behovet når man blir lenket til gåstolen. Det blir bare mer kostbart å dekke det – selvfølgelig av egen lommebok.

De fattige gamle kommer i 2050 kanskje til å ha gjenfunnet gledene ved de små og enkle ting. Når de blir såpass dårlige at de kvalifiserer til tilkjørt middag fra kommunen, vil de prise det offentlige felleskjøkkenets standard – trolig ikke når det gjelder kokekunst, men når det gjelder mengde og kvalitet på råvarene. Den taxistøtteordningen som i dag gjelder for mange gamle i en del kommuner er såpass god at den i fremtiden antakelig vil øke manges mobilitet.

Det politiske og ideologiske poenget knyttet til de to småparodiske fremstillingene av fremtidens gamle, er at vi nå har et pensjonssystem som antakeligvis uansett vil undergrave dagens forestillinger om likhet og rettferdighet – sannsynligvis vil det også rokke ved folks holdninger til det offentlige og til fellesskapet.

Argumentasjonen for et forsiktig økt skattenivå hviler på en forutsetning om at vi lever i et rimelig egalitært samfunn der de aller fleste er innstilt på å bidra for å holde fellesskapet oppe. Sosialdemokrater av Jens Stoltenbergs støpning har samtidig en oppfatning om at det er klare grenser for hvor kollektive hver og en av oss er. Argumentasjonen for en fornyelse av offentlig sektor, for universelle velferdsordninger og for omleggingen av pensjonssystemet har hele tiden henvist til disse usynlige grensene.

Stoltenberg frykter at den øvre middelklasse ikke lenger vil slutte opp om velferdsstaten, dersom den oppfatter at det blir for stor ubalanse mellom hva man skyter inn og hva man får ut fra det offentlige. Dersom skolen, sykehuset og sykehjemmetoppfattes som for dårlig, vil de rike velge private løsninger, og da vil de miste vilje til å betale skatt.

Hvis det blir slik i 2050 at de rike gamle uansett kommer til å velge private løsninger, kommer da deres barn til å ville betale mye skatt? De vil se at arven forsvinner i et rådyrt privat eldreomsorgsmarked.

Sett med dagens standarder står fremtidens politikere overfor et umulig dilemma: Prøver de å sikre offentlige tjenester slik at de rike velger dem, kommer velferdsstaten til å gå konk på grunn av sine utgifter. Velger de å dimensjonere tjenestene slik at de er bra nok for de fattige gamle, kan kassen fort bli tom fordi skatteinntektene forsvinner. De rike klarer alltid å slippe unna, hvis de virkelig vil.

Trøsten er at borgernes holdninger endrer seg. Det er faktisk mulig at de gamle vil betale sin skatt med glede, selv om de stort sett velger bort den offentlige omsorgen. De er gamle og kloke og ser at barn, barnebarn og oldebarn i en helt annen grad enn dem drar nytte av barnehager, skole, helse og sykeomsorg.

Kanskje er de også fandenivoldske – de skal bevise at de ikke ble så kravstore og egoistiske som årtusenskiftets politikere, kommentatorer og eksperter trodde.

Skrevet av: Aslak Bonde