Debatt
Byggesaksbehandlingen i Moss
Jeg viser til interessant artikkel om ulik byggebehandling i Moss kommune i siste utgave av Kommunal Rapport. Jeg er sitert i saken men kjente meg ikke helt igjen i formuleringen.
Jeg er sitert slik: «Fryktelig mange er blitt dårlig behandlet av kommunen og har ropt sin nød. Nå slår revisjonen fast at det har vært forskjellsbehandling, men det gis ingen kompenasjon, sier Parker til Kommunal Rapport.»
Mitt hovedpoeng er at noen få har blitt fordelaktig behandlet i forhold til folk flest. Jeg viser særlig til at det er nå påvist at rådmann Hans Birkeland har fått bygge på sin enebolig i strid med plan- og bygningsloven og forvaltningslovens habilitetsregler. Dette skjer uten at bystyret eller pressen stiller spørsmål ved rådmannens stilling.
I rikspolitikken måtte Åslaug Haga forlate sin post etter at hun hadde bygget i strandsonen og brutt reglene for utleie av bolig. Hvorfor stiller vi strenge krav til de som styrer landet, mens lokalmyndigheter får styre på som de vil?
Østfold kommunerevisjon (IKS) har gått gjennom et knippe byggesaker samt Skolegta 6 i Moss kommune. De har funnet graverende feil i mange av sakene men er tilbakeholden med å opplyse om regelbrudd rundt påbyggingen av Skolegata 6. Rapporten fra kommunerevisjonen bekrefter kun tidligere vedtak hos Fylkesmannen og konkluderer at feilene ikke er større enn i de øvrige sakene. De antyder tvert om at rådmannen kan ha fått en tyngre vei å gå enn andre borgere på grunn av sin stilling!
Arkitektteam AS sendte dokumentasjon av fakta i saken til bystyre den 02.12.09. Det gjenstår å se om bystyremedlemmene får utlevert saksinnlegget tidsnok.
Blant feilene som påvises er:
• Byggesøknaden strider mot plan- og bygningsloven. Både tegningene og meldeskjemaet inneholdt feil og mangler.
• Naboene ble ikke varslet slik loven krever.
• Rådmannens ansatte måtte sørge for at deres egen sjef tolket reglene riktig. At underordnede behandler sjefens byggesak strider mot forvaltningslovens bestemmelser.
• Den første klagebehandlingen viste at fradeling av kommunal grunn og påfølgende sammenføyning og kjøp av arealet ikke burde vært gjennomført uten politisk behandling.
Rådmannen fikk i ettertid utvidet sin egen tomt (etter at påbyggingen var startet). Prisen for tomtearealet var samme pris som gjelder for kommunens restarealer – og det tross i at tomten ligger sentralt i Moss sentrum.
Både byarkitekten, teknisk sjef, ordfører og kommuneadvokaten fortsatte å delta i behandlingen av byggesaken til tross for at samtlige er inhabile i saker som gjelder rådmannen i Moss.
Den andre klagebehandlingen viste at kommunens kontroll av byggesaksdokumentene var mangelfull og at saken faktisk krevde mange dispensasjoner som ikke var vurdert.
Etter endelig godkjenning fikk rådmannen halvert søknadsgebyr på grunn av to ukers overskridelse av behandlingsfristen. Forsinkelsen var ubetydelig sett i lys av kostnadene som denne saken har påført kommunekassen siden 2005. Forsinkelsen var uansett påkrevd for å sikre en uhildet behandling av rådmannens ukurante og kompliserte byggesak.
Hvis det er vanlig med så mye saksbehandlingsfeil i Moss kommune, så må det bety at det er fritt fram for folk flest å bygge på sine eiendommer – uten å ta hensyn til byggeforskriftene. De fleste som har erfaring med byggesaker og Moss kommune kan fortelle en annen historie.
Kommunerevisjonen sin bruk av rådmannssaken for å hevde at det ikke er begått systematisk forskjellsbehandling er i realiteten et bestillingsverk for å få slutt på spekulasjoner om dette. Dermed svekkesmistanken om at også andre saksbehandlingsfeil i Moss skyldes bevisst forskjellsbehandling.
I rikspolitikken stilles ekstra strenge krav til dem som er satt til å utarbeide og håndheve lover og regler. Dette burde også gjelde ledelsen på kommunenivå som hersker over vår hverdag. Noe annet vil være grov forskjellsbehandling av vanlige folk og de styrende.
Hvis vi aksepterer at politikere og kommunetopper tar seg til rette på tvers av regler og forskrifter, åpner vi for et samfunn hvor korrupsjon kan blomstre. Hvis reglene ikke gjelder for samfunnstoppene, betyr jo det at de samme toppene kan kontrollere hvem som skal rammes av reglene og hvem som slipper.