Brutal kultur

I debatten etter lanseringen av Gerd-Liv Vallas bok har det bitende oppgjøret med statsminister Jens Stoltenberg og Aps partisekretær Martin Kolberg fått mest oppmerksomhet. Det er naturlig. Det er politisk sprengstoff når det antydes at den sittende ledelsen i Arbeiderpartiet har deltatt i et politisk spill for å svekke en mektig LO-leder.

Det er likevel verdt å minne om hva som var utgangspunktet for vinterens mediestorm, nemlig påstandene om at LO-lederen hadde mobbet og trakassert en av sine ansatte. Gerd-Liv Valla tar i boken et oppgjør med sine kritikere som savner sidestykke i norsk memoarlitteratur, men er likevel ikke i stand til å drive tilbake påstandene i Ingunn Yssens oppsigelsesbrev. Tvert imot bidrar de brutale og nådeløse karakteristikkene til å bekrefte Fougner-utvalgets bildet av en person som mangler selvinnsikt og empati med sine medmennesker.

Det mest påfallende med både boken og de intervjuene Valla har gitt i forbindelse med lanseringen, er den totale mangelen på selvkritikk fra den tidligere LO-lederen. Ikke på noe punkt gir hun noen vesentlige innrømmelser. I Vallas øyne gjorde hun ikke noe annet enn sin plikt da Ingunn Yssen fikk «tilbakemelding» om at hun ikke fungerte tilfredsstillende i jobben som internasjonal sekretær.

Valla mener selv den tøffe og direkte stilen var nødvendig som leder for kamporganisasjonen LO. I denne kampen er det ikke rom for pusekatter. Her ligger trolig mye av forklaringen på Vallas håndtering av saken.

LO og arbeiderbevegelsen har aldri vært noen koseklubb. Omgangstonen har til tider vært alt annet enn kameratslig. Tvert imot har den vært nådeløst direkte, og Ingunn Yssen er ikke den første som har opplevd brutale tilbakemeldinger. Tidligere biografier og memoarer fra fremtredende representanter for norsk arbeiderbevegelse har gitt oss tragiske vitnesbyrd om personer som ikke tålte presset.

Gerd-Liv Valla er oppvokst i denne kulturen. I forsvaret av sin tøffe lederstil har Valla blant annet vist til sin forgjenger Yngve Hågensen og sin tidligere sjef Gro Harlem Brundtland. Ifølge Valla har hun ikke behandlet Yssen annerledes enn hun selv ble behandlet i sin tid som Gros medarbeider på Statsministerens kontor. Det kan godt være riktig, og forklarer i så fall hvorfor Valla valgte å trosse alle råd om å legge seg flat og beklage behandlingen av sin tidligere medarbeider.

Både Gro og Hågensen vil utvilsomt stå igjen som betydelige lederskikkelser i det norske samfunnet i den 20. århundre. På hver sin kant har de strålende resultater å vise til fra sin tid som LO-leder og statsminister. Det betyr ikke at deres ledelsesfilosofi bør kopieres av dagens ledere. Lederrollen er dramatisk endret de siste årene. Det er det mange i LO som ikke har tatt innover seg. Her ligger en nyttig lærdom også for ledere i andre hierarkiske og toppstyrte organisasjoner.

Ingunn Yssen har langt fra noen typisk LO-bakgrunn. Ifølge boken var hun ikke engang medlem av LO da hun overtok den prestisjefylte jobben i Folkets Hus. Dermed oppsto en voldsom kulturkollisjon. Da Yssen følte seg urettferdig behandlet slo hun knallhardt tilbake, og hun gjorde det på den mest effektive måten man kan gjøre det i et moderne mediesamfunn.

Valla-saken er ikke bare historien om en bitter personkonflikt og en politisk maktkamp. Den har også avdekket en organisasjonskultur som ikke har tålt tidens tann. Så gjenstår det å se om den nye LO-ledelsen har vilje og evne til modernisering.

Skrevet av: Erlend Skevik