Brukerstyrt utvikling gir store gevinster i eldreomsorgen

Ved å bygge ut de laveste trinnene i pleie- og omsorgskjeden og etterkomme de eldres ønsker om å kunne bo hjemme lengst mulig, vil eldreomsorgen i de fleste kommuner kunne spare inn millioner i årlige driftsutgifter.

Skillelinjer i norsk eldreomsorg: Hva betyr godt utbygde hjemmetjenester i forhold til sykehjemsdekningen ?

Sannsynligvis har ingen kommunal sektor vært utsatt for så stort press som eldreomsorgen i perioden fra 1970 og til våre dager. I denne perioden har antallet innbyggere 80 år og eldre blitt fordoblet, mens kvinnene, som tidligere var de naturlige omsorgspersonene i familien, i stor grad har gått ut i arbeidslivet. Følgelig har kravet om økt offentlig innsats i eldreomsorgen blitt en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen.

I denne situasjonen har mange fagfolk og pårørende ropt på utbygging av sykehjemsplasser. På den annen side ønsker de eldre selv å bo hjemme så lenge som mulig og denne målsettingen har ligget til grunn for utviklingen i Våle kommune siden 1980. Resultatene er blitt så gode at de bør kunne stå som eksempler også for andre kommuner.

LEON-prinsippet
Faglig aksepterte retningslinjer og strategier for eldreomsorgen bør danne grunnlag for planlegging og tjenesteyting i en kommune. Utviklingen i Våle er basert på LEON-prinsippet, (Laveste Effektive OmsorgsNivå). En slik tankegang fastholder at de eldres egenomsorg må danne grunnlaget for utbyggingen av tjenestene, og dette betyr at de laveste trinn i omsorgskjeden - dvs de hjemmebaserte tjenestene - må bygges ut med tilfredsstillende kapasitet.
Hypotesen er at dette vil minske etterspørselen etter sykehjemsplasser. Dette vil bety mer fornøyde brukere og mindre offentlige utgifter, fordi sykehjemsdrift er meget kostbar sammenlignet med hjemmebaserte tjenester.
Utviklingen i Våle fra 1980 og til nå viser at LEON-prinsippet fungerer i praksis. Poenget er imidlertid ikke færrest mulig sykehjemsplasser og lavest mulig kommunalt budsjett for eldreomsorgen, men fornøyde brukere og en god balanse mellom de ulike tjenestene. Dette viser seg også å gi en betydelig økonomisk gevinst.
Resultater: Bedre dekning av eldreomsorg, men lavere sykehjemsdekning og ingen køer eller ventelister.
I den aktuelle perioden har kommunen satset på å holde antall sykehjemssenger konstant. Aldershjemmet ble nedlagt allerede i 1973. Fra 1980 har kommunen i stedet satset på omsorgsboliger. Dette tilbudet representerer en “mellomløsning”, slik at de eldre som er blitt så skrøpelige at de ikke kan bo hjemme har fått et moderne alternativ til sykehjemsplassering.
Det er to hovedtrender i tjenesteprofilen: forbruket av hjemmesykepleie og omsorgsboliger har økt mer enn økningen av antallet eldre, 80 år +, mens dekningen av sykehjemsplasser er redusert med 18 prosent. Dette betyr at eldreomsorgen i Våle er forskjøvet i retning mot de laveste nivåene i pleie- og omsorgstrappa. Dekningen av tjenester sett under ett viser en økning på 3 prosent i forhold til antall eldre 80 år og eldre, hvilket betyr at flere eldre får hjelp, men færre får behandling i sykehjem. Standarden på det øverste nivået er imidlertid forbedret ved at aldershjemsplassene er fjernet og det kun er enerom i sykehjemmet. Sykehjemstilbudet er også forbedret ved at det er opprettet et skjermet avsnitt for aldersdemente og flere korttidsplasser, samt høyere bemanningsfaktor.
En har fått følgende resultater av 15 års utvikling under eldrebølgen:

• Antall eldre, 80 år + har økt med 26 prosent
  
• Dekningen av hjemmetjenester har økt med 8 og 31 prosent for henholdsvis hjemmehjelp og hjemmesykepleie.
  
• Sengedekningen (omsorgsleiligheter og sykehjem sett under ett) har holdt seg konstant på 35 senger pr 100, 80 år og eldre, men det har skjedd en forskyvning mot omsorgsboliger ved at tilbudet av sykehjem er redusert fra 24 til 20 senger pr 100, 80år +. Dette er kompensert ved en tilsvarende økning av senger i omsorgsboliger fra 10 til 17 senger pr 100, 80 år+. Totalt betyr det en kostnadsbesparelse på 15 prosent som skyldes at gjennomsnittlig pleiefaktor i sykehjem er 0,94, mot bare 0,18 i omsorgsboliger.
  
• Sykehjemstilbudet er blitt kvalitativt forbedret som et svar på at de pasientene som nå innlegges er mer pleietrengende enn tidligere.
  
• Totalt sett betyr dette at dekningsratene i eldreomsorgen er økt, men tilbudene og de samlede ressursene har økt mer enn økningen av antall eldre. Konsekvensen er at flere får pleie- og omsorg, men kriteriene for å få behandling på de øverste nivåene i pleie- og omsorgstrappa er blitt skjerpet. Dette betyr økt kostnadseffektivitet slik at kommunen får “mer eldreomsorg pr krone”. Grunnlaget for en slik utvikling er økning av egenomsorgen gjennom utbygging av hjemmetjenester og omsorgsboliger.
  

Et viktig poeng: Selv om sykehjemsdekningen i Våle ligger langt under gjennomsnittet for norske kommuner (ca. 20 prosent lavere) er det ikke ventelister eller køer, og de pasientene som trenger akutt sykehjemsplass, kommer inn på dagen.

Reduserte driftsutgifter
Utgiftene til eldreomsorg knytter seg dels til boutgifter, dels til betaling av hjelp til dagliglivets aktiviteter og dels til pleie og medisinsk behandling. Fordelingen er bestemt av sentrale regler og forskrifter, men også av kommunale vedtak som avspeiler lokale prioriteringer eller lokal økonomi. Det store skillet går mellom sykehjemsnivået og de underliggende nivåene. Det er relativt liten forskjell mellom gjennomsnittlige utgifter til brukere som bor hjemme og de som bor i omsorgsbolig. I Våle kommune er forskjellen først og fremst knyttet til boutgiftene idet eldre mennesker som oftest har nedbetalt lån til private boliger, mens de må betale 3.300 kroner i månedlig husleie i omsorgsboligen. Imidlertid blir største delen av disse utgiftene overtatt av det offentlige gjennom bostøtteordningen.
Gjennomsnittskostnadene for pasienter i sykehjem i Våle var 2,8 ganger høyere enn kostnadene til beboere i omsorgsboliger, mens gjennomsnittlig pleiefaktor i sykehjem var 5,2 ganger høyere enn pleiefaktoren i omsorgsboliger. Årsaken til forskjellen mellom utgiftsnivåene kan trolig forklares med at beboernes egenomsorgspotensialer lettere lar seg utnytte i omsorgsleiligheter, slik at pleiebehovet blir mindre enn om den samme pasienten var innlagt i sykehjem.
Økonomien i pleiesystemet vil virke slik: for hver pasient som tidligere ble innlagt i sykehjem i Våle, men som nå klarer seg med omsorgsbolig, vil kommunen “spare” 0,94-0,18 pleiestillinger = 0,76 pleiestillinger. På årsbasis gir dette en betydelig gevinst fordi et pleierårsverk koster over 300.000 kroner. Ved å konvertere seks-sju plasser fra sykehjem til omsorgsleilighet vil en derfor spare ca. 2 mill. i pleieutgifter pr år.
Selv om dekningen av sykehjemsplasser er blitt redusert med 18 prosent siden 1980, har det ikke vært venteliste til sykehjem, og pasienter som kan velge foretrekker omsorgsleiligheter. Den beregnede gevinst i Våle kommune ved å følge LEON-prinsippet er ca. 2 millioner kroner pr år.

Entydig positivt
Erfaringene med LEON-prinsippet i Våle er entydig positive. De eldre kommer stort sett på det behandlingsnivå som de ønsker seg, betjeningen har vokst på endringsprosessene og trives med å arbeide i et system hvor brukernes behov blir vektlagt, og kommunen sparer betydelige beløp.

Skrevet av: Grete Ebbell Hestnes