Brødre i lukkede nett

Få organisasjoner er så omspunnet av myter og spekulasjoner som Frimurerordenen. Det skyldes nok både mystikken og seremoniene som dyrkes og vektleggingen av hemmelighold. Taushet er en av broderskapets dyder.

Den Norske Frimurerordenen har imøtekommet mye av kritikken av hemmeligholdet ved å åpne seg mer mot offentligheten. Og medlemsregisteret, matrikkelen, er offentlig tilgjengelig, selv om det er først med TV2s store tilretteleggingsjobb på nett at man enkelt kan finne ut hvem som er medlem i hvilken losje.

Offentliggjøringen av søkbare medlemslister på nett og dokumentaren som ble vist i TV2 nylig, har fått debatten om frimureriet til å blusse opp igjen. Den debatten trenger vi. Ikke fordi det er noe suspekt i at voksne, kristne menn møtes regelmessig for å arbeide med sin personlighetsutvikling og «omgås i tradisjonsbundne former». Men fra et demokratisk synspunkt presenterer frimureriet et problem.

Organisasjonens karakter - et elitepreget brorskap med sterke lojalitetsbånd, taushet som en premiss for medlemskapet og sanksjoner mot han som bryter den, strider mot idealet om et åpent samfunn. Vårt demokrati er tuftet på bredt aksepterte normer som åpenhet og innsyn, likhet og saklighet i saksbehandlingen og reell konkurranse i det politiske system.

Da er det være urovekkende at sentrale personer fra næringsliv, rettsvesen, politikk og forvaltning knytter lojalitetsbånd i det skjulte, uten at vi vet om de tar disse båndene med seg ut i samfunnet.

Et minimumskrav bør derfor være at menn med verv i politikken og viktige posisjoner i forvaltningen - inkludert ordførere og rådmenn - aktivt opplyser om hvem de er brødre med. Det er helt nødvendig for å motvirke tvil om hvorvidt beslutninger er fattet på saklig grunnlag.

Skrevet av: Kommunal Rapport