Bostedsløshet blant barn må avskaffes

 Til tross for at befolkningen i Norge har økt med om lag 430.000 personer siden den gang, lå antall bostedsløse på samme nivå i 2008 som i 1996, i overkant av 6.000 personer. Uten den betydelige og målbevisste innsatsen fra staten og kommunene ville antall bostedsløse i dag vært betydelig høyere enn det er.

Samtidig ser vi noen svært bekymringsfulle utviklingstrekk. En økende andel av dem som rammes av bostedsløshet, er barn og unge. I 2008 var nærmere 400 av de bostedsløse barn. Andelen unge i alderen 18–24 år blant de bostedsløse økte fra 21 til 24 prosent fra 2005 til 2008. Dette er en utvikling som må stoppes. Regjeringen må straks sette i verk tiltak for å avskaffe bostedsløshet blant barn under 18 år og forsterke arbeidet med å motvirke bostedsløshet blant ungdom.

Hadde løsningen vært så enkel som å skaffe flere boliger, hadde problemet vært løst. Men dette handler om noe som er betydelig mer komplisert. Unge i overgangsfasen mellom barn og voksenliv som for eksempel er på vei ut av barnevernstiltak eller faller ut fra skolesystemet, må fanges tidlig opp. De må få et tilbud som i tillegg til bolig omfatter tilstrekkelige og godt tilpassede oppfølgingstjenester i forhold til det å bo, skolegang og arbeidstrening. Det kreves et godt totaltilbud fra det offentliges side for at unge skal få hjelp før problemene begynner å eskalere.

Basert på vår erfaring som styremedlemmer i Husbanken har vi noen konkrete forslag til tiltak. Regjeringen må sørge for at de berørte departementene har et mer forpliktende samarbeid. Det må gå tydelige og samordnede politiske signaler til velferdsetatene som har ansvar for unge, slik at de kan opptre godt og enhetlig i forhold til kommunene.

Husbanken må intensivere innsatsen og i enda større grad fokusere på rollen som støttespiller og pådriver for kommunenes arbeid mot bostedsløshet, og samarbeide godt med de øvrige velferdsetatene.

Virkemidlene må dimensjoneres og utformes slik at det finnes et godt tilbud til personer og familier som står i fare for å bli bostedsløse. Dette gjelder både i forhold til bolig og oppfølgingstjenester. I dag har kommunene for få boliger til disposisjon. Regjeringen skal ha honnør for at det i år er bevilget tilskudd til framskaffelse av rekordmange kommunalt disponerte utleieboliger. Mange kommuner selger imidlertid unna gamle og dårlige boliger når de skaffer seg nye. I tillegg til å videreføre et høyt tilskuddsbudsjett bør regjeringen derfor vurdere å stille krav om at boligtilskuddet skal resultere i en nettotilvekst av boliger. I tillegg er på høy tid at det gjøres et løft for å heve standarden på de kommunale boligene. Et godt og målrettet virkemiddel vil være å innføre en rentekompensasjonsordning for oppgradering av kommunale boliger, slik vi allerede har for oppgradering av skoler og svømmeanlegg.

For å forebygge bostedsløshet, må regjeringen bygge videre på den styrkingen av bostøtteordningen som har skjedd i år. Flere har fått rett til bostøtte og ikke minst for barnefamilier med lave inntekter har ordningen blitt styrket. En ytterligere styrking av ordningen vil bidra til at flere kan bli boende i sine boliger når inntektene svikter. Høyere bostøtte fra staten gjør det også enklere for kommunene å investere i nyeboliger, fordi leieinntektene sikres.

Bekjempelse av barnefattigdom er et sentralt område i regjeringens fattigdomspolitikk. Skal vi oppnå resultater, må satsingen på boligpolitiske tiltak utvides. Kommunene må tilføres økonomiske rammer slik at de kan finansiere gode oppfølgingstjenester. Kompetansen og samarbeidet innad i kommunene må styrkes. Kommuner som er villig til å satse langsiktig på boligsosialt arbeid, bør premieres økonomisk. At barn og ungdom har gode og trygge boliger, styrker effekten av andre fattigdomsreduserende tiltak og forebygger sosial eksklusjon og skolefrafall. Det fortjener barna, og det tjener samfunnet på.