Bosettingspolitikken skaper problemer

Bosetting og integrering av flyktninger skaper store utfordringer for mange kommuner. På lik linje med mange andre kommuner i Norge har Sarpsborg en lang erfaring med å bosette flyktninger. Kommunen har bosatt flyktninger siden 80-tallet, og pr. i dag bor det ca. 5.000 personer med annen etnisk bakgrunn og disse representerer 100 nasjonaliteter. En betydelig andel av disse har flyktningbakgrunn, og mange av dem gjør det meget bra med tanke på integrering. De er både økonomisk, sosialt og kulturelt integrerte, og lever et tilnærmet normalt liv som andre innbyggere i kommunen. Men kommunen har likevel store utfordringer knyttet til noen grupper som blir større etter hvert, og som verken har forutsetninger for eller intensjoner om å tilpasse seg det norske samfunnet. Arbeidet med slike personer er ressurskrevende og krever nytenkning særlig når man skal forholde seg til rammeverket av eksisterende lover og sanksjonsmuligheter som offentlige etater har og som ikke gir ønskede resultater.

Gjennom bosetting av nye personer og gjennom den øvrige kontakten flyktninger har med kommunen, oppleves det at noen har urealistiske forventninger til den norske staten og det norske samfunnet. Kommunens tilbud samsvarer ofte ikke med deres forventninger og deres oppfatning av velferdsstaten og velferdsordningene i Norge. En kan få inntrykk av at disse personene føler seg bekvemme med å bruke de forskjellige velferdsordningene som finnes, uten interesse for å yte noe tilbake. Dette strider imot den opprinnelige tanken bak etablering av den norske velferdsstaten.

Anskaffelse av boliger til flyktninger som skal bosettes er en ressurskrevende oppgave særlig for kommuner med sentral beliggenhet. Kommunene møter store utfordringer i forhold til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer hvor flyktninger som bor i kommunen fra tidligere også utgjør en betydelig andel av personene med boligbehov. Siden kommunene ikke eier nok boliger til å dekke behovet, er de tvunget til å finne boliger i det private markedet. Det er ikke så enkelt for kommuner å gjøre dette, og det kan skyldes ulike grunner hvor flyktninger også har en del av ansvaret selv. Sarpsborg kommunes erfaring er at huseiere er skeptiske til personer med annen etnisk bakgrunn. Dette er en hovedårsak til at en del huseiere ikke vil leie ut til denne gruppen. Kommunen bruker mye ressurser på å få til en holdningsendring blant potensielle huseiere. Selv om enkelte endrer sitt syn etter hvert, er det ennå mye arbeid igjen som skal gjøres i forhold til dette. Det er ikke bare kommunen som skal gjøre denne jobben. Flyktninger har også like mye ansvar for å bidra. Kommunen opplever til tider at enkeltes levemåte og bruken av boliger de bor i, ikke er i samsvar med hva som er akseptabel bopraksis. Dette bidrar heller ikke til å lette kommunens arbeid med å skaffe boliger. I slike tilfeller vil bidraget fra andre velfungerende flyktninger og ikke minst innvandringsorganisasjoner være essensielt og bidra til oppnåelse av gode resultater.

Sekundærflyttinger dvs. flytting fra første bosettingskommune til en annen kommune er et annet moment som skaper utfordringer særlig for kommuner i sentrale strøk. Statens målsetting om spredt bosetting av flyktninger i hele landet gir ikke ønskede resultater, men tvert imot skaper denne praksisen problemer og mer arbeid for tilflyttingskommuner som Sarpsborg. Når det gjelder bosetting blir flyktninger i mange tilfeller bosatt i kommuner som de ikke har noen tilknytning til. Kommuner som bosetter disse, bruker en hel del ressurser på bosettings- og integreringsarbeid ved å sette i gang store kostbare tiltak som etter hvert anses å være bortkastet. De som blir bosatt i disse kommunene, slår seg aldri til ro. Fra første stund etter bosettingen bruker de mye av sin energi og ressurser på å planlegge flytting til en annen kommune. Oppholdstiden i den første kommunen kan derfor variere fra noen månedertil flere år. I mellomtiden har barna ofte funnet seg til rette i den kommunen de ble bosatt i og ville skaffet seg et norsk nettverk som er meget vesentlig for deres fremtidige liv i Norge. Når foreldrene flytter fra kommunen, blir barna revet bort fra det trygge oppvekstvilkåret som de sjelden får i den nye kommunen som de flytter til. Flyttingen skjer ofte til kommuner hvor egne landsmenn bor fra før, og som gjør at sjansen er stor for at både voksne og barn skal inn i et miljø som består nesten bare av egne landsmenn. Sekundærflytting skjer ofte uten avtale mellom kommunene på forhånd. Selv om det finnes lovverk som regulerer sekundærflytting, er dette ikke effektivt nok for å forebygge flytting. Det er heller ikke alltid fraflyttingskommunen viser vilje til samarbeid med tilflyttingskommunen. Slike sekundærflyttinger kan skje gjennom hele året, og skaper derfor store utfordringer særlig for skole og barnehage som skal ordne plass til disse barna. Utfordringen blir forsterket når disse flytter til område som av ulike årsaker er presset fra før.

Skrevet av: Rohan Christopher