Bør kommunene ha planansvar for stamveiene?

Det er mangelfullt vedlikehold og et stort behov for utbygging av stamveinettet. NAF stiller derfor spørsmålstegn ved om den enkelte kommune bør ha planansvar for stamveiene.

Stamveiene er Stortingets ansvar, og de detaljstyres direkte over statsbudsjettet med utgangspunkt i Nasjonal Transportplan. Stortinget ønsker denne styringen fordi stamveiene er bærebjelken i det nasjonale transportnettet vårt. De er hovedpulsårene som forbinder landsdeler og regioner med hverandre og knytter Norge til utlandet. Stamveiene er altså av overordnet betydning for all transport i landet - og til og fra utlandet.

I dag har vi store og helt unødvendige kostnader forbundet med et dårlig stamveinett. Kun 5 prosent av stamveinettet har god standard etter veinormalene. Dette gir utslag i altfor høye døds- og skadetall på veiene våre, for mange flaskehalser for næringslivet og et unødvendig høyt utslipp av miljøgasser og lokale støy- og støvplager. Med dagens planprosesser og bevilgningsnivå, vil det ta over 50 år og få god standard på stamveiene.

I etatenes forslag til NTP som ble sendt på høring for litt siden, foreslås det endelig å øke vedlikeholdsbudsjettet for stamveiene. Dermed reduseres tiden for å få god standard til 30 år. Det er en god start, men fortsatt for lang tid mener NAF. Det kan ikke være ansvarlig politikk fortsatt å akseptere dette.

Samfunnet er altså avhengig av den enkelte kommunes initiativ og finansieringsvilje for utbedring av hovedtransportårene. Dette finner NAF uheldig og langt fra tilfredsstillende. Selve byggingen av en vei tar vanligvis ikke mer enn ett til tre år, avhengig av hvor mange kilometer som skal utbedres av gangen. Det som tar tid er planprosessene i forkant. Normalt sett tar det seks til åtte år før spaden kan settes i jorda. I løpet av den tiden skal varierende kommunestyrer enes om alt fra nødvendigheten og omfanget av utbedring via trasévalg til finansieringsløsninger.

Kommunene må ikke bare enes partipolitisk innad og i sine kommunestyrer, men også komme til enighet med andre kommunestyrer. Vi vet dessuten at kommunestyrene vil ha varierende sammensetning i løpet av den lange planprosessen. Det sier seg selv at i en slik situasjon vil det kunne oppstå uenigheter underveis, som igjen fører til utsettelser. Da blir ofte selve plangrunnlaget utdatert, og man må starte helt på nytt igjen. Er det rart det tar tid å få en tilfredsstillende standard på stamveinettet vårt?

Hver stamvei er en del av en større transportkorridor, for eksempel E6 - som strekker seg fra Roma til Kirkenes. Slik forvaltningsprosessen er i dag, kan én enkelt kommune forsinke eller rett ut hindre at en flaskehals på denne transportåren fjernes, eller enda verre - hindre at en dødsvei blir bygget om. Og det skjer. Altfor ofte.

Et annet problem er at kommunene blir tatt som «gissel» av Stortinget. Selv om stamveiene er Stortingets direkte ansvar, ser vi at de lener seg tilbake og peker på kommunen dersom det rettes kritikk mot staten. Kommunen har ikke meldt inn behov, sier de. Kommunen har ikke det nødvendige planverket på plass, fortsetter de. Kommunen er ikke blitt enig om alternativ finansiering, hører vi ofte - selv om det etter veiloven er Stortingets soleklare ansvar å finansiere stamveiene.

Poenget vårt er, at når ansvaret for planprosessene er lagt på hver enkelt kommune, forvitres ansvaret til den instansen som faktisk har det - nemlig Stortinget, som eier og driftsansvarlig mht. veien.

NAF mener at kommunestyrene må avlastes for planansvaret for stamveiene våre, noe som representerer under 10 prosent av Norges totale veinett. Stamveiene er den viktigste delen av infrastrukturen i landet, enten vi liker det eller ei.

Man kan tenke seg ulike alternative løsninger. Mest aktuelt kan være at Stortinget sitter med planprosessen selv, slik tilfellet var medutbyggingen av Gardermoen. Uansett løsning, så er det viktig at kommunene fremdeles blir hørt, og deres uttalelser bør tillegges vekt når avgjørelser skal tas. Videre må man finne et godt system for kompenserende tiltak når storsamfunnets behov berører kommunen, slik tilfellet vil være ved stamveiutbedringer.

Det er bra at den norske veiforvaltningen er underlagt demokratisk kontroll. Men å gi kommuner vetorett over viktige nasjonale veiprosjekter, er misforstått lokaldemokrati.

Skrevet av: Jan Johansen