Bjarne Håkon + NAV = Nye Visjoner

Jeg valgte i min begeistrede omfavnelse av statens initiativ ikke å bruke tid på undre meg over statens motiv. For endelig hadde staten forstått klokskapen i det å flytte ressurser ut der hvor mennesker lever sine liv.

Nå skulle stat og kommune møte brukerne på deres egne premisser, med én stemme, parallelt med at nærhet til det øvrige kommunale tjenesteapparatet skulle borge for robust skreddersøm til beste for den enkelte. Sammen skulle stat og kommune skape en bedre framtid for flere, sågar med reduserte innsatser - koordinering og samhandling skulle være de nye mantra.

Nå har imidlertid mitt forhold til NAV endret seg fra heftig begeistring til skepsis som i Postens TV-reklame. I dag har jeg vel større tillit til Posten enn til NAV-reformen, til tross for kluss med juleposten i fjor.

Det som kan fortone som en forbedret samordning av statens og kommunenes innsats i forhold til enkeltindivider - er i virkeligheten en revolusjon av nasjonens velferdspolitikk. NAV er helsereformen i fjerde potens. Og likheten skremmer. Helsereformen har så langt ikke gitt enkeltmennesker et bedret helsetilbud, noe som var en hovedbegrunnelse for reformen. Den har imidlertid gitt oss verdens dyreste helsetjeneste - og målt i forhold til ressursinnsatsen kanskje verdens dårligste helsetilbud.

NAV er båret fram av en sterk politisk ambisjon i kombinasjon med en manglende organisasjonsforståelse. Ved en «normal» organisasjonsbygging ville en søke å legge element til element for å sikre en robust integrering, før en gikk videre i prosessen.

Under NAV-banneret er imidlertid risikovilligheten imponerende! Her kaster en elegant opp to blytunge statlige virksomheter for samordning, Aetat og Trygd, parallelt med at en etablerer nye fylkesledd. Samtidig gis det marsjordre om at en skal ut og invadere 430 norske kommuner med til dels sterke individuelle særtrekk.

Her kan en lett bli forledet til å tro at innenfor det statlige området er alle like, og at sterke slektsbånd preger relasjonen i familien. Virkeligheten er at kulturen i Trygd er like ulik kulturen i Aetat som den er forskjellig fra kulturen i den kommunale sosialtjenesten.

Det kloke vil selvsagt ha vært at staten hadde gitt seg selv nødvendig tid til en samordning og harmonisering, før en gikk ut til en invasjon av kommunene.

For egen del har jeg vært igjennom så vidt mange statlige reformer overfor kommunesektoren at jeg er helt ribbet for illusjoner. Min erfaring er at staten ikke iverksetter reformer uten at det ligger klare motiver til grunn. Embetsverket skal få den anerkjennelsen fra min side; de vet hva de gjør!

Min skepsis øker dramatisk når jeg erfarer at NAV har satt i gang prosesser innenfor trygdeområdet for å få skilt ut arbeidsoppgaver som går på forvaltning og oppgaver som skal samles i spesialenheter. Dette er i så fall ressurser fra trygden som var forutsatt å skulle styrke de lokale NAV-kontorene.

Dette vil kunne bety en kraftig svekkelse av «trygdebeinet» i NAV og tappe kontorene for kritisk kompetanse. Det som om mulig er mer kritisk, er at beslutninger flyttes lengre unna brukerne, noe som vil lede til en gradvis innstramming av vilkårene for tilståelse av ulike ytelser fra trygden.

Bakgrunnen for at staten initierte NAV-reformen, var sannsynligvis ikke for å kunne møte medmennesker i deres liv og hverdag på en bedre måte, men å få kontroll med veksten i statens trygdeytelser. Etablering av tunge produksjonsmiljøer i baklandet, unndratt lokal kontroll og innsyn, styrker nettopp over tid statens muligheter til å få kontroll over det som bekymrer statens mest; veksten i trygdeytelsene.

Det geniale i statens retorikk er at staten gjennom NAV har lyktes med å flytte forventninger og ansvar for velferdstjenester ut til kommunene.

Den statlige delen avNAV vil i fremtiden få sine ressurser fra et år til et annet fastlagt av direktoratet, uten mulighet for kommunene til å øve noen form for reell medvirkning. Mens kommunene gjennom sosiallovgivningen alltid vil sitte med et ikke avgrenset ansvar for å sikre alle innbyggere sosial velferd.

Mye forteller meg at staten er på vinnersporet igjen! Ved at staten styrker sine egne muligheter for å dempe utgiftsveksten innenfor trygdesystemet, vil kommunene sitte igjen med et tydeligere ansvar for å sikre alle innbyggere sosiale velferdstjenester - og en kostnadsvekst som ikke er styrbar.

Når reformen har satt seg rundt 2010, vil ansvaret for NAV kunne bli overført til kommunene - og hvem vet, kanskje får vi da en ny runde med krav om kommunesammenslåinger, begrunnet i behovet for robuste kommuner som kan møte og håndtere krav til tilpassede velferdstjenester.

Stå på Bjarne Håkon - du kan komme til å skrive deg inn i historiebøkene som han som gjorde velferdskostnadene styrbare!

Skrevet av: Einar Gaustad