Billigere drift ikke eneste mål

Regjeringen har satt i gang en kommunereform, og kommunestruktur skal nå diskuteres i alle kommuner de to nærmeste årene, inkludert i kommunevalgkampen i 2015. Vi er mange som ser fram til denne debatten, som måtte komme siden et flertall av velgerne i 2013 stemte inn representanter fra partier som klart gikk til valg på at det er for mange kommuner i dette landet. Siden det er over 50 år siden forrige store kommunestrukturprosess, så er nok tiden inne for en ny og forhåpentligvis god prosess.

Det er heller ikke lagt skjul på fra oppdragsgiver at målet er færre kommuner, og med støtte fra «ekspertutvalget», så kan det synes som om det må være minst 15.000 innbyggere i kommunene i den nye kommunestrukturen?

Samtidig kommer Kommunal Rapport med sitt kommunebarometer for 2014, der alle landets kommuner er målt på kvalitet og tjenestetilbud på en rekke områder. Dette barometeret er utviklet over tid, og kan nok fortsatt ha noen svakheter, men hovedtrekkene må være til å stole på etter flere års utvikling. Dersom store, folkerike kommuner er svaret i det nye Kommune-Norge, så skulle en tro at det er dagens storkommuner som topper denne listen år etter år. Jeg har ikke sett på utviklingen over tid, da det er grunn til å tro at det siste året er det sikreste for å sammenlikne kommunene.

Tar vi for oss de 40 «beste» kommunene i Kommunebarometeret til Kommunal Rapport for 2014 (2013-tall), så viser dette følgende:

12 kommuner (30 %) har under 2.000 innbyggere, 13 kommuner (33 %) har mellom 2.000 og 5.000 innbyggere, 7 kommuner (18 %) mellom 5.000 og 10.000 innbyggere, 3 kommuner (8 %) mellom 10.000 og 20.000 innbyggere, mens bare 5 kommuner (13 %) har over 20.000 innbyggere. Eller med andre ord: 63 % av de 40 beste kommunene har under 5.000 innbyggere, og 80 % av disse kommunene har under 10.000 innbyggere.

Det er ingen tvil om at det er penger å spare på færre kommuner enn i dag, i alle fall på kort sikt. Færre kommunehus å drifte, færre toppbyråkrater og færre politikere gir innsparingsgevinster.

Infrastrukturen i dag er en helt annen enn for 50 år siden, selvsagt. Over internett kan man i dag løse oppgaver som før måtte skje ved fysisk oppmøte osv. Men de fysiske avstandene er fortsatt de samme, selv etter at internett kom. Arbeidet med for eksempel selvangivelsen er som dag og natt, når det gjelder dagens muligheter kontra gårsdagens. Men for sosialhjelpssøkeren og for dem som skal hjelpe denne tilbake til et normalt liv, så trenger man nærhet og et alternativ til elektronisk kontakt.

Hvis store folkerike kommuner er svaret, hvorfor finner vi ikke flere av disse høyere oppe på kommunebarometeret for 2014? Den beste kommunen med over 20.000 innbyggere, er Lillehammer, men da først på 27. plass, slått av åtte kommuner med under 2.000 innbyggere. Er det grunn til å tro at tjenestetilbudet til den beste kommunen, Høylandet, med knapt 1.300 innbyggere, blir enda bedre om de inngår i en større kommune på 20.000 innbyggere, og for eksempel får sitt nye kommunesenter i Namsos, en kommune som i dag er nr. 216 på Kommunebarometeret?

Jo, ett at målene må gjerne være en effektiv og billigere kommunestruktur, men vi må også huske at kommunene skal yte tjenester for innbyggere, og da må man klare å balansere kravet til reduksjon i kostnader med målet om tjenester av høyere kvalitet. Moderne teknologi er viktig og svært nyttig, men den fysiske avstanden fra Lierne til Namsos er den samme uansett hvor fort bredbåndet går. Det er svært begrenset hvor mange minutter det kan spares inn på utbedring av FV 765 og RV 17 for å få ned reisetiden mellom Lierne og Namsos, selv med store investeringer.

I Sverige har man mange års erfaring med store kommuner. Strömsund kommune har ca. 15.000 innbyggere, inkludert gamle Frostviken kommune (rett over grensen til Lierne), som i dag har ca. 900 innbyggere, men som før sammenslåingen hadde langt flere innbyggere. Her er avstanden til det nye kommunesenteret på 130 km fra Gäddede og over 200 km fra de nordligste områdene i kommunen, én vei! Dette medfører i praksis at det i gjennomsnitt kun er én representant fra dette området i kommunestyret, sågar nede i én vararepresentant. Alle kommunale tjenester, unntatt Närvården, er sentralisert. Innbyggerne opplever avstanden til kommunehus og politikere som lang på flere måter.

I kommunestrukturdiskusjoner de siste årene er det ofte blitt henvist til Danmark og hva de fikk til ved siste kommunesammenslåingsprosess. Danmark og Norge (med unntak av de sentrale delene rundt Oslofjorden) kan ikke sammenliknes i den sammenhengen. Derimot savner jeg sammenlikningen mellom Norge og Finland, der det også har foregått og foregår en kommunestrukturprosess. Her er noen spilleregler fastsatt på forhånd. Øyene har særbehandling, og kommuner med store avstander er i en særstilling. Slikt skulle også vært drøftet i Norge før man setter fart på prosessen.

Et billigere Kommune-Norge må være ett av målene, men ikke det eneste!