Bestemors menneskerettigheter

Fra nyttår fikk helsepersonell en utvidet lov å forholde seg til. Pasientrettighetsloven ble supplert med nye bestemmelser som skal regulere bruken av tvang overfor pasienter uten samtykkekompetanse blant annet demente på sykehjemmene.

I høst var jeg med på et seminar der de nye lovbestemmelsene ble diskutert, og der det ble stilt spørsmål ved om den nye loven egentlig er i samsvar med våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Svaret var ikke opplagt, men diskusjonen var tankevekkende. Blant annet ble vi minnet om at den såkalte rettsliggjøringen av politikken er varierende. På noen felter driver jus og rettsregler fram endringer i forvaltningens praksis, på andre områder er de rettslærde nesten fraværende som for eksempel i sykehjemmene og i sykehjemsadministrasjonen.

For en legmann er det interessant å sette Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser om privatliv, bevegelsesfrihet og frihet fra nedverdigende behandling opp mot praksisen på sykehjemmene. Den varierer selvfølgelig sterkt fra sted til sted, men det er neppe noen tvil om at ressurssituasjonen kombinert med stadig mer hjelpetrengende eldre fører til at stellet av og til blir nedverdigende, og at mange gamle i praksis blir fratatt sin bevegelsesfrihet.

Det er ikke sikkert at sykehjemmet bryter loven av den grunn. Man kan gå fri, dersom samfunnsøkonomien gjør det umulig å få til en bedre omsorg, eller hvis alternativene fortoner seg like ille.

Juridiske vurderinger skal vi la ligge i denne sammenheng. Poenget er at det hadde vært godt for beboerne på sykehjemmene om de ansatte og deres sjefer, administrative som politiske, i større grad tok inn over seg at våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser gjelder for alle. I de evigvarende ressurskampene internt i kommunene ville det kanskje også ha vært en fordel om den som hadde ansvaret for sykehjemmet kunne vise til risikoen for at man ved å bevilge for lite penger faktisk kan gjøre seg skyldig i menneskerettighetsbrudd. En rettssak og en fellende dom mot en kommune hadde heller ikke vært å forakte som et skremmeskudd, og et bidrag til ny standardsetting.

For det er det rettsliggjøringen dreier seg om: Når man utvikler et samfunn ved hjelp av rett, og ikke ved hjelp av makt gjennom de politiske organer, blir standarden satt først. Pengene må følge etter noe som selvfølgelig er vanskelig håndterbart for kommunestyret. Rettslig standardsetting er åpenbart en årsak til at lokalpolitikerne får redusert sitt handlingsrom.

Likevel er det riktig å argumentere for at også bestemor på sykehjemmet skal få sine menneskerettigheter. Når rettighetstenkningen først er kommet inn på noen områder, bør den gjøres gjeldende på alle. Viktigst av alt er det at de gamle fortjener en respektfull omsorg, og at kommunenes økonomi ikke alltid sikrer dem det i dag.

Den ovenstående argumentasjonen er på et vis banal, men den må være det fordi diskusjonen om forholdet mellom rett og makt er blitt en anelse betent i de siste årene. Da Maktutredningen fastslo at den økende rettsliggjøringen var en vesentlig årsak til den såkalte forvitringen av det representative folkestyret, traff den en nerve hos mange. Det var mange både i riks- og lokalpolitikken som kjente seg godt igjen. De som representerte folkemakten fikk endelig satt ord på sin maktesløshet, og det gjorde det igjen mulig med handling.

I rikspolitikken førte det til at inkorporeringen av FNs likestillingskonvensjon i norsk lovverk ble utsatt i mange år. I lokalpolitikken førte det til at det ble stuerent å snakke om advokatenes press mot kommunen som en pest og en plage. Den diskusjonen som Maktutredningen dro opp, ble ikke videreført i nesten noen politiske organer.

Det skulle man ikke tro da Maktutredningens sluttrapport kom. Det oppsto en intens debatt i fagmiljøenefordi det viste seg å være uenighet blant utrederne om rettsliggjøringens velsignelser. Statsviteren Hege Skeie nektet å være like bekymret som de andre maktutrederne. Hun tok blant annet utgangspunkt i kvinnesaken og pekte på at den aldri hadde stått så sterkt om den ikke var blitt drevet fram også av lover og regler. Dersom de folkevalgte alltid skulle stå fritt til å ivareta kvinnenes interesser, ville man ha kommet kortere, argumenterte Skeie.

Hun så på rettsliggjøring som et viktig supplement til det representative demokratiet og ikke som en trussel.

Skeies perspektiv er vel verdt å ta med seg i en diskusjon om situasjonen på sykehjemmene i dag og ikke minst i årene fremover. Ettersom det blir stadig flere eldre, og ettersom en økende andel av sykehjemsbeboerne er demente eller på vei til å bli det, kan man anta at det blir en hard politisk kamp bare for å få ressurser nok til å få det til å gå rundt. Det kommer til å bli mye snakk om antall senger og lite snakk om standard.

I en slik situasjon er det godt å vite at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen faktisk skal overholdes også på sykehjemmet.

Skrevet av: Aslak Bonde