Best i verden på IKT?

Larsen viser til visjonen i eKommune 2012 om at norske kommuner skal være blant de fremste i verden på elektronisk innbyggerdialog, digitale tjenester og effektiv e-forvaltning.

For det første: KS har ikke vedtatt mål for kommunesektoren. I forordet til eKommune 2012 står det at dokumentet «skal være en støtte for kommunene og fylkeskommunene i utviklingen av egne målsettinger og strategier for bruk av IKT framover».

Vi mener det er nødvendig at kommunene setter seg ambisiøse mål på dette området, hvis man skal klare å tilfredsstille innbyggernes og næringslivets forventninger til effektiv forvaltning og digitale tjenester i framtiden. Samtidig er vi klar over at ikke alle kommuner vil nå målene fullt ut. Kommunene er på forskjellig nivå når det gjelder bruk av IKT. Å sette mål som er fullt ut realistiske for alle kommuner, vil bety at man setter mål som allerede er oppfylt av de fleste- og hva er vitsen med det?

For det andre: Norske kommuner er slett ikke sinker i effektiv IKT-bruk, slik en kan få inntrykk av fra Larsens innlegg. Norske kommuner har lang erfaring med IKT, og mange har kommet svært langt, også sett i internasjonal sammenheng. I en undersøkelse fra FN (UN eGovernment readiness index) kommer Norge på 3. plass etter Sverige og Danmark. Det er derfor ingen urealistisk visjon at norske kommuner skal være blant de fremste i verden på elektronisk innbyggerdialog, digitale tjenester og effektiv e-forvaltning.

Larsen hevder at vi ikke kan ha en situasjon hvor hver enkelt kommune velger sin spesielle løsning, og at like IKT-løsninger er det som skal til. Det er imidlertid ikke slik at hver kommune velger sin spesielle løsning. På de fleste bruksområder er det to-tre leverandører av systemer som kommunene kan velge blant.

Kommunene kan imidlertid være ulikt organisert og ha noe ulike behov. Dette løses vanligvis med skalering og tilpasning i samarbeid med leverandørene. Hvis man skulle standardisere løsningene, slik at alle kommuner var pålagt å bruke samme systemer, ville man fjerne konkurransen leverandørene imellom og i realiteten innføre monopol. Samtidig ville mange kommuner måtte ta i bruk løsninger som ikke er tilpasset deres behov.

KS er for standardisering, ikke av løsninger, men av grensesnitt, utvekslingsformater og lignende, som muliggjør integrasjon av IKT-systemer og elektronisk samhandling på tvers av saksområder og virksomheter. En viktig forutsetning er bruk av åpne standarder ved anskaffelse av IKT-løsninger. I eKommune 2012 er det et mål at kommunene skal innarbeide krav om åpne standarder i sine styringsdokumenter for IKT. KS har etablert et eget Standardiseringsråd for IKT som skal bidra til å utvikle kommunale standarder og kravspesifikasjoner og deltar aktivt i Fornyings- og administrasjonsdepartementets Standardiseringsråd.

Det er riktig, som det påpekes, at KS ikke er for en obligatorisk IKT-arkitektur i offentlig sektor. Vi mener at utforming av lokal IKT-arkitektur løses best gjennom veiledende arkitekturprinsipper på nasjonalt nivå. KS vil i denne sammenheng ta initiativ til å utvikle felles veiledende arkitekturprinsipper for kommunesektoren som er knyttet opp til den nasjonale arkitekturen. Dette er nødvendig, blant annet for å sikre samhandling med ulike statlige sektorer som også utvikler sine arkitekturer.

Det er særlig de mindre kommunene som har problemer med å utnytte mulighetene som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir. Enkelte hevder at større grad av statlig styring er nødvendig for å få disse kommunene med.

Statlig styring kan imidlertid ikke gjøre noe særlig med de grunnleggende utfordringene som særlig mindre kommuner har på IKT-området. Den største barrieren for økt bruk av IKT er mangel på kompetanse, både blant ansatte og ledere, dernest økonomiske ressurser.

eKommune 2012inneholder ikke bare mål for kommunene og fylkeskommunene, men også en rekke tiltak som KS vil gjennomføre for å støtte opp om IKT-utviklingen i kommunesektoren.

Hensikten med disse tiltakene er blant annet å bidra til større grad av samarbeid og samordning i kommunesektoren (som Frank Willy Larsen etterlyser), løse viktige felles oppgaver innenfor standardisering og kravspesifikasjoner, utvikle veiledninger og «verktøykasser», organisere erfaringsutveksling og drive kompetanseutvikling, ikke minst overfor ledergruppene i kommunene. Disse oppgavene løses delvis i samarbeid med statlige myndigheter og gir nok bedre resultater enn statlige pålegg.

Skrevet av: Svein Erik Wilthil